Norges viktigste sikkerhetspolitiske aktør i de nordlige havområdene er Kystvakten. Det fastslår tre forskere ved Fridtjof Nansens Institutt, i boka Småstat og energistormakt (Fagbokforlaget 2008). Dersom Kystvakten skulle fristilles fra Forsvaret, slik enkelte har tatt til orde for denne høsten, ville Kystvaktens suverenitetsoppdrag opphøre.

Høstens debatt om Kystvaktens plass i samfunnet har til fulle fokusert på de sivile oppgavene, med fiskerioppsyn, politioppgaver og søk- og redning som de tre viktigste. Mens Kystvaktens daglige militære oppgaver, der vår evne til suverenitetshevdelse og hevdelse av suverene rettigheter troner øverst, er utelatt. Mye tyder på at nettopp disse oppgavene kan bli sentrale i årene som kommer. Som kjent har Kystvakten to hatter: En sivil, og en militær. Vi tar den sivile først:

Kystvaktloven

Langs kysten og ute på havet har ulike statsetater behov for tilstedeværelse, men det ville blitt for omfattende og kostbart om man skulle bygget opp et eget havgående politi, tollvesen, miljøetat etc. Derfor har Stortinget slått alt inn under én organisasjon, Kystvakten, og gjennom Kystvaktloven gitt oss myndighet til å håndheve rundt 25 ulike lover innen 8–9 departementers ansvarsområder. Summen av disse gjøremålene oppsummeres i ett ord: Myndighetsutøvelse.

Myndighetsutøvelse er riktig nok sentralt i det å ivareta suverene rettigheter, men det er fortsatt noe annet enn suverenitetshevdelse, og her kommer den militære hatten på. I Kystvaktlovens forarbeider slås det fast at «Kystvaktens medvirkning til hevdelse av norsk suverenitet og norske suverene rettigheter er en direkte følge av at Kystvakten er en integrert del av det militære forsvar». Altså: Slutter Kystvakten å være en del av Forsvaret, bortfaller også suverenitetsoppdraget.

4000 patruljedøgn

Kystvakten en viktig del av Sjøforsvaret. Kommandomessig er vi underlagt Forsvarets Operative Hovedkvarter i Bodø og vi har våre oppgaver dersom det skulle bryte ut krig. I fredstid er altså våre to viktigste militære stikkord suverenitetshevdelse og ivaretakelse av norske suverene rettigheter, som selvsagt har selvsagt nær sammenheng med at vi til enhver tid er på havet, produserer 4000 patruljedøgn og årlig tilbakelegger en distanse tilsvarende 22 ganger rundt jorda. Derav utsagnet fra de tre forskerne Svein Vigeland Rottem, Geir Hønneland og Leif Christian Jensen: «Til tross for endrede strategiske omgivelser er fremdeles Kystvakten Forsvarets viktigste virkemiddel for suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i nord».

Norsk «overhøyhet»

Svalbardtraktaten av 1920 ga Norge «overhøyhet», eller suverenitet i dagens språkdrakt, og det er ikke mulig å trekke jussen om norsk suverenitet i tvil. Likevel må Norge selvsagt både forvalte, utøve myndighet og om nødvendig hevde suverenitet i området.

De internasjonale interessene i nord har gått i bølger. Det starta på 1600-tallet med britenes og nederlendernes jakt på hval, og den norsk-danske kongens forsøk på å avgiftsbelegge virksomheten. Men da hvalen ble borte, forsvant også den internasjonale interessen. 200 år senere blusset den opp igjen, på grunn av de store kullforekomstene.

Mer blir tilgjengelig

Nå er vi etter alt å dømme på vei inn i en tredje periode med stor internasjonal oppmerksomhet, denne gang på grunn av fisk og petroleum, og at stadig nye områder blir tilgjengelige ettersom isen trekker seg tilbake.

«Blekket er så vidt blitt tørt på avtalen mellom Norge og Russland om delelinjen i Barentshavet, før det dukker opp forsøk på å undergrave norsk suverenitet over Svalbard», skrev nylig Aftenpostens utenriksredaktør Kjell Dragnes. Han viser til at EU-parlamentet har laget en rapport om «kollektive styringsstrukturer» for Svalbard der man vil «forhandle om hvilken suverenitet Norge skal ha». Hva vet EU om folkeretten, spør Dragnes retorisk, og trekker også inn både USAs og Russlands egeninteresser i Nordområdene, som kan gå på tvers av de norske interessene.

Nå innebærer selvsagt ikke denne type politiske utspill noen fare for militær konflikt i nord. I denne diskusjonen er det viktigere å se på virkemidlene som brukes i noen av verdens konfliktområder, der terror og angrep fra paramilitære kan få et omfang og en organisering som gjør at disse angrepene går fra å være kriminelle handlinger til å bli en trussel mot en stat.

Kontrollmyndighet

Denne gråsonen byr på andre juridiske utfordringer enn de som omfattes av krigens folkerett, og her representerer Kystvakten en annen ressurs enn Sjøforsvaret for øvrig, der Kystvakten med sin lovhjemlede kontrollmyndighet kan gripe inn forebyggende og så langt mulig håndtere lovbrudd ved straffeforfølgning. Dette er myndighetsutøvelse overfor enkeltindivid, og har i prinsippet ikke samme potensial for å eskalere til konflikter på statsnivå som bruk av militær makt i samme situasjon sannsynligvis ville hatt. Kystvakten er når den griper inn like fullt en del av Forsvarets organisasjon, hvilket sett fra nasjonens side har flere fordeler sammenlignet med en sivil kystvakt.

Med dagens sikkerhetsutfordringer kan med andre ord det faktum at Kystvakten er en del av Forsvaret, vise seg å være en sikkerhetsbonus som staten aktivt skal legge til rette for at består. Å løsrive Kystvakten fra Forsvaret er et sikkerhetspolitisk blindspor.