Dette er en vanskelig sak, men jeg mener det er et steg i feil retning og skal her prøve å si noe om hvorfor.

Slik jeg har forstått det var det kun KrF som var i mot dette, og både Bioteknologirådet og Helsedirektoratet har anbefalt helseministeren å si ja til å innføre den omstridte testen.

Det er gravide over 38 år som får tilbud om blodprøve i stedet for en fostervanns- eller morkakeprøve slik det er i dag.

Det som er fint med en slik test er at en blodprøve vil ikke skade fosteret eller være en risiko for spontanabort for de omlag 460 som utfører den årlig.

Da vi ble gravide i 2005 fant vi ut det først i uke 16. Ultralyden viste mistanke om Downs og vi fikk fostervannsprøve som et alternativ.

Vi valgte å ta fostervannsprøve, og hvorfor vi tok det har jeg tenkt mye på.

I korte trekk handler det om å føre en nål inn i magen og tappe ut fostervann for analyse. Risikoen for at noe skulle gå galt med fosteret lå en plass mellom 0,5-1%.

Vi fulgte med på ultralyd-skjermen og alt gikk bra. Så ble prøven sendt til Danmark og vi måtte vente i litt over en uke på å få svar.

Vi gjorde dette for å få vite om det var Downs, i og med sykehuset hadde etablert at det sannsynligvis var kromosomfeil. De resterende månedene av svangerskapet ville vi gjennomføre slik vi var best mulig forberedt.

Det rare var at da fostervannsprøve-sekvensen var ferdig så sa legen at slik han så det var det 90% sjanse for at det IKKE var Downs.

Det gjorde jo ikke spenningen mindre.

Det som bekymrer meg nå i dag er at en blodprøve der, man allerede i uke ti kan finne ut om det er kromosomavvik, vil føre til normalisering å velge bort det såkalte unormale.

Det er en ny runde i en nedadgående spiral. For de som får vite at det er Downs syndrom, velger abort i ni av ti tilfeller.

Det å ta en fostervannsprøve krever litt. Man må i større grad tenke over konsekvensen, det er ikke bare å strekke frem en blodåre og få det gjort.

Jeg anbefaler å lese en artikkel fra Dagbladet onsdag 1. mars om firebarnsmoren Ina T. Pettersen. Det er stor mangel på kompetanse og holdninger blant leger og veiledende helsepersonell.

Da blir veien til abort fort veldig kort, og man kan spørre seg hvorvidt gravide som havner i denne situasjonen faktisk opplever et reelt valg.

Jeg frykter at man tillater litt og litt. I fjor ble det f.eks. tillatt å velge hvor mange foster du ville velge bort i mors mage. Ta bort en av to tvillinger?!

Små skritt underveis gjør dette til et sorteringssamfunn som vi ikke kjenner rekkevidden av og Stortinget står bak. Det at Høie mener at dagens avgjørelse ikke øker sjansen for et sorteringssamfunn stiller jeg meg uforståelig til.

Risikoen for at Downsbarn dør i mors mage er under en prosent ved fostervannsprøve, når man får vite at et barn har Downs i mors mage dør 90 %. Ni av ti.

Da telefonen ringte etter en uke hadde kona mi Jill Therese snakket med legen. Prøvene fra Danmark var klare.

Det er Downs, vi har ett døgn på å bestemme oss om abort, HVA VIL DU?

Vi fikk informasjon om hvordan en abort skulle utføres i uke 18, men hvordan man skulle håndtere situasjonen om fosteret fikk leve fikk vi lite info om. Og det er forståelig. Fordi hvert barn som blir født har jo en egen personlighet og sjel. Vanskelig for sykehuset å vite. Jeg vil beholde barnet, sa jeg. Bra da vil vi det samme sa Jill Therese, og 16 november 2005 ble Ask født.

Da forsto jeg at Ask ikke var et syndrom, men et individ.

Man kan si hva man vil men om jeg før unnfangelsen av Ask hadde blitt spurt om jeg vil ha en gutt med Downs eller uten, så hadde jeg uten å tenke meg om valgt uten Downs.

Det å sitte på et legekontor og ved enkelhet få vite at barnet har Downs vil være utfordrende for svært mange. Og det å ta abort må man også leve med resten av livet.

Jeg er sikker på om vi hadde valgt abort ville det ha preget meg hver gang jeg hadde sett noen med Downs.

Det enkle er ikke alltid det beste, eller så enkelt som man tror. Om noen nå hadde spurt om jeg ville ha byttet bort Ask med noen som ikke hadde Downs så hadde jeg valgt Ask hver gang. Jeg har en drøm om at tallet på de som tar abort på bakgrunn av kromosomavvik skal bli åtte av ti før det blir ti av ti. Men i dag har staten Norge gjort det litt vanskeligere.

Innlegget ble først publisert på Ronnie M.A.G. Larsens blogg