Forrige ukekom boka mi ”Beklager, jeg må være mamma” ut på Cappelen Damm. Jeg forteller om mitt valg om å oppgikarriere til fordel for en mer fleksibel hverdag der jeg kan være mer til stedemed barna. Den overveldende oppmerksomheten og debatten boka har skapt sier myeom hvor betent et slikt valg er. I dagens samfunn er full jobb og barnehage detriktige valget.
For i Norge idag er det ønskelig at alle voksne skal jobbe fulltid for åopprettholde produksjon for et akselererende forbruk. Institusjoner som barnehage ogsykehjem har i stor grad tatt over for familiens omsorg. Men jeg er ikke deneneste norske kvinnen som har valgt å trappe ned karrieren for å være mersammen med barna mine. 40 prosent av alle norske kvinner velger å jobbe deltid. Iforbindelse med bokutgivelsen og kvinnedagen har jeg fått tilbakemeldinger framange av dem, og også noen menn, som forteller at de har gjort samme valg sommeg.
Mett av tidsklemma
Noen står midt i det nå og forteller at heller ikke de orket mer avtidsklemma og å levere en gråtende ettåring i barnehagen. Noen er eldre kvinnersom forteller at selv om de i dag sitter som minstepensjonister angrer de ikkepå at de valgte å være mye sammen med barna da de var små.
”Jeg har ikke ofret,jeg har heller vunnet”, forteller en. ”Jeg har hatt mulighet til å være med påskoleavslutninger, kjøre til fritidsaktiviteter og hjulpet til med lekser. Deter det som har gjort meg lykkelig....ikke x antall kroner på kontoen.”
Tilbakemeldingen som har gjort mest inntrykk er allikevel den fra en eldrekvinne som forteller at hun som en ekte søttitallsfeminist valgte full jobbetter at de tolv ukene med barselpermisjon var over. ” Svigermor tilbød seg åvære dagmamma, og jeg kunne velge” skriver hun. ”Jeg jobber i et dårlig betaltog typisk kvinneyrke og vi kunne knepet inn på forbruket og klart oss gjennomsmåbarnsperioden uten min lønn. Men jeg valgte det jeg i min feministiskeoverbevisning trodde var best for jentene mine. Jeg valgte å stå i en dårliglønnet jobb fordi jeg trodde på at det ville bidra til å gi bedre samfunnskårfor jentene mine i fremtiden. Nå er yngstejenta mi snart ferdig med utdannelsetil samme yrke som jeg har. Yrket er fortsatt dårlig lønnet. Og i dag tenkerjeg mest på at jeg at jeg ikke var der da hun og storesøsteren hennes tok sineførste skritt”, skriver hun. ”Småbarnstiden er så kort. Noen få år vekk fraarbeidslivet betyr lite gjennom et langt liv.”
Flørt med 50-tallsidealet?
I dag harvelferdsordninger som fedrekvote og barnehage lagt til rette for at alle norskekvinner kan velge karriere og jobb samtidig med mammaliv. Og mødre som velgerdeltid blir beskyldt for å flørte med femtitallets husmoridealer og settelikestillingen i revers. ”Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme medbarn som å jobbe – men det er det ikke.” Sa barne- og likestillingsministerInga Marte Thorkildsen på selveste kvinnedagen. I et senere intervju forklartehun med at kvinner som tar kostnaden av at hverdagen er vanskelig å få i hop,og velger deltid, preger kvinners mulighet til økonomisk selvforsørgelse heltinn i pensjonsalder, og det setter en begrensning i deres frihet. Har IngaMarte Thorkildsen rett?
For defleste familier handler det ikke om likestilling. Det handler om å få til enhverdag som fungerer for to voksne med barn de helst vil skal være mindre enn40 timer i uka i barnehage. I en perfekt hverdag som forelder og arbeidstakerrekker man alltid bussen, må aldri hente tidligere enn planlagt i barnehagen,står ikke med en gråtende ettåring på armen morgen etter morgen og venter på atbarnehagen skal låse opp døra og har ikke syke barn eller barnehageansatte somstreiker. Livet med barna og familien skal helst ikke kollidere med jobben.Eventuelt motsatt. De fleste småbarnsfamilier lever allikevel midt itidsklemma. Og når foreldrepermisjonen er over, hverdagen begynner ogkabalen ikke går opp blir det ofte slik at mor velger deltid fordi mor tjenerdårligere enn far.
Mor tar kostnaden
Ja, barne- og likestillingsministeren har rett. Mor tarkostnaden. Men dettehandler heller ikke bare om kvinner og mødre. Det handler også om menn ogfedre. Det handler om barna våre. Det handler om samfunnet. Det er ikke kun iet feministisk perspektiv full jobb og barnehage er det riktige valget. Barnehageog fedrekvote er ikke kun virkemidler i det norske likestillingsprosjektet.Dette er også virkemidler for full sysselsetting til produksjon i etkapitalistisk samfunn. I et samfunn som setter penger, maktog status høyest, er det naturligvis vanskelig å se viktigheten av andreverdier. Barna har blittsalderingsposten i en tid da lite har verdi før det kan måles i kroner. Ogmed tapt inntekt og pensjon tar mor selv kostnaden for omsorg og annet som ikkekan måles i kroner for både for familien og for samfunnet.
Syttitalletsfeminister kjempet kvinner inn i arbeidslivet. Det er på tideå se fremover. Var det virkelig dobbeltarbeid og en hverdag i tidsklemmafeministene på 70-tallet mente ville frigjøre kvinnene? Eller har vi lattmarkedskreftene ta over hele likestillingsprosjektet? Er i så fall et samfunn derakselererende produksjon og forbruk er målet og institusjoner som barnehage ogsykehjem tar over for familiens omsorg det vi ønsker?
Trenger en debatt
Omsorg i familien er også en verdi for samfunnet. Å værehjemme med barn er ikke det samme som å snu ryggen til feminismen og samfunnet.Småbarnsforeldre i tidsklemma som jobber redusert i en periode, utgjør ikke denstørste faren for at norsk økonomi går til grunne på grunna av lavproduktivitet. Vi trengeren debatt om sekstimersarbeidsdag og andre strukturelle endringer som girstørre rom for å kombinere arbeid med omsorg og samvær i hjemmet. Vi trenger en debatt om likestillingog arbeidsliv som også inkluderer barnas behov. Og skalhver mor og familie ha reelle valg i det velferdssystemet som er på plass,trenger vi konkrete tiltak for å sikre likelønn. Det er ikke riktig at ansvaretskal ligge på individnivå, og hver enkelt mor skal ta kostnaden, for noe som erskjevheter og strukturelle utfordringer på samfunnsnivå.
Hva mener du om foreldrerollen og tidsklemma? Ta debatten i kommentarfeltet:
