Norges jeger- og fiskerforbund ønsker å oppheve forbudet mot bruk av blyhagl i Norge. Stortinget diskuterte saken14. mai, og flere partier går inn for å tillate blyhagl. Miljøverndepartementet ønsker foreløpig ingen endring, men vil innhente mer kunnskap om miljø- og helseeffektene av det gjeldende forbudet. I Norge har blyhagl vært totalt forbudt siden 2005 og forbudt i våtmarksområder siden 1991. Det er gjennomgående enighet i jegermiljøet og blant politikere om at blyhagl er uønsket til jakt i våtmark, men mange forstår ikke hensikten med blyhaglforbud ved jakt i skog, fjell og kulturlandskap og over åpent vann.

EUs vitenskapsorgan for mattrygghet (EFSA) konkluderte i 2010 med at vi tåler mindre bly enn tidligere antatt. Den mengden bly vi utsettes for til daglig ligger tett opp til nivåer der det kan påvises små helseeffekter hos følsomme individer. Blyeksponering i befolkningen må derfor holdes på lavest mulige nivå.

Skader

De mest alvorlige effektene er hemmet nevrologisk utvikling inkludert atferdsforstyrrelser når barn eller fosteret er utsatt for bly. Dette kan blant annet gi manglende aggresjonskontroll. Det har blant annet vært spekulert på om blypåvirkning har hatt betydning for senere voldskriminalitet blant dem som vokste opp i storbyer i USA da blyutslippet fra bensin var på sitt høyeste.

Hos voksne er økt blodtrykk og nyreskade de kritiske effektene.

Det er sannsynlig at subtile nevrologiske effekter av lav blyeksponering også forekommer hos dyr som får i seg bly. Det vi kjenner best til i Norge er det store antallet andefugler som har blitt kronisk forgiftet etter inntak av blyhagl. Fuglene trenger småsteiner i muskelmagen (kråsen) for å male opp maten, siden de mangler tenner. Andefugler finner slike steiner på bunnen av vannet hvor de lever. Når blyhagl plukkes på denne måten, blir de langsomt løst opp i kråsen og leder til sykdom og død. Et par blyhagl i kråsen er tilstrekkelig for å drepe en svane, og bly var i mange år svanenes vanligste dødsårsak. Blyforgiftningene vedvarte i årene etter forbudet mot blyhagl i våtmark. Dette kan skyldes at det tar tid før blyhagl på bunnen av vannet blir løst opp eller dekket til av nye sedimenter. Dessuten kan andre blygjenstander forårsake blyforgiftning, og blysøkker fra fiskeredskap er også vanlig forgiftningskilde hos svaner. Men det er også grunn til stille spørsmål om forbudet mot blyhagl ble overholdt i våtmarksområdene før det ble totalforbud i 2005. De senere årene er det påvist betydelig færre tilfeller av blyforgiftning hos svaner.

Forgiftning

Fugler som lever i skog og fjell har tilsynelatende ikke blitt berørt av spredningen av blyhagl på samme måte som andefugler. Landlevende fugler kan lettere se hva de plukker i seg av mat og kråssteiner. Imidlertid får kjøttspisende fugler og andre dyr i seg ammunisjonshagl når de spiser skadeskutte fugler. Når disse haglene er av bly, vil de sannsynligvis lett kunne føre til forgiftning hos fuglene. Dersom forbudet oppheves, vil mange tonn med blyhagl bli spredd i norsk natur.

Mens blyhagl er forbudt, brukes nesten utelukkende blybasert ammunisjon til storviltjakt. Mikroskopiske blyfragmenter er vist å ha stor spredning i kjøtt og organer rundt sårkanalen og ser ut til å kunne utgjøre en helserisiko for mennesker som regelmessig spiser slikt forurenset kjøtt. Slakterestene med blyforurensning som blir liggende og spises, innebærer også en risiko for rovviltets helse.

Mange jegere mener at bly er best å bruke rent våpenteknisk og har best drepeevne. Andre jegere mener at dette er avhengig av våpenet som brukes og aller viktigst, av den som betjener våpenet. Det er noe høyere pris på ammunisjon laget av andre metaller som vismut og wolfram. Fra jegerhold er pris trukket fram som et argument for å få blyet tilbake, men ammunisjonskostnaden bør ikke ses som en viktig faktor i denne debatten.Fra et toksikologisk perspektiv bør endring i bruk av blyammunisjon heller være i retning av å unngå blykuler ved storviltjakt enn å gjenåpne for bruk av blyhagl.