I mange byer har handelen i løpet av de siste tiårene flyttet ut av sentrum til flate arealer ved et motorveikryss eller en stor omkjøringsvei. Her ligger nå store lukkede bygningsbokser omgitt av parkerte biler. Inne er store og små butikker vendt inn mot handlegater. Det er nesten som bygater, men med den forskjellen at det ikke er annet enn butikker her, og en og annen kafé for slitne handlende.

Tilbake ligger de gamle bysentrene med brukket rygg, med gråpapir i butikkvinduene og folketomme gater. Et solstudio , et arkitektkontor og noen revisjonsfirmaer kan ha overtatt, men slikt skaper ikke liv i gata som da vinduene lyste varene ut mot fortauet i mørke kveldstimer og folk kunne ha ærend i byen enten de hadde penger i lommen eller ikke.

Trolig har ingen by i Norge vært mer røft behandlet under en slik skilsmisse enn Ålesund. Den har størrelse, særpreg og sterk nok historie til at det kunne gitt motstandsstyrke. Men grunnet spesielle geografiske forhold, ytterst på en langstrakt og tynn landtunge, har handelen ikke bare flyttet ut til nærmeste motorveikryss, men hele 10 km av gårde, inn til flatlandet og de landlige veikryssene på Moa.

Bør Moa nedlegges?

Det hjelper lite om planleggere og bynostalgikere svartmaler de store kjøpesentrene. Den voldsomme økningen av nordmenns kjøpekraft kunne ikke gis rom innenfor gamle bykjerner. Folk bor spredt, de kjører bil, og de vil ikke trekke med seg kjøleskap, sofaer og handleposer gjennom gågatene. Mye av volumhandelen ville sprengt den tette bystrukturens rammer. Så det er upraktisk å drømme om at Moa uten videre kan avvikles.

Trafikk

Samtidig kan det synes urovekkende at denne voldsomme omstruktureringen av detaljhandelen møtes av så liten nøktern lokal vurdering. Eksterne kjøpesentre, koplet med den spredte bosettingen som derved er muliggjort, betyr typisk nok betydelig økning i trafikk. Der folk tidligere gikk eller syklet, kjører de nå bil. Det betyr samtidig en sosial segregering, siden adkomst til butikkene for unge og gamle uten sertifikat gjøres vanskelig. Arbeidsplasser i handelen reduseres ved utflytting til store kjeder. Kjøpesentrene eies av mindre enn en håndfull store eiere, lokalisert i hovedstaden eller i Europa, og de trekker overskuddet med seg dit. Med andre ord, det kan synes som om samfunnsregnskapet blir ganske dårlig. Utbygging av de eksterne kjøpesentrene er trolig noe av det minst bærekraftige som kan gjøres.

Løsninger

Mange byer søker å finne løsninger på dette. Kjøpesentre lokaliseres i økende grad til bysentrene, med butikker blandet med andre funksjoner ut mot gater og offentlige rom, og parkering under eller bak. Det har de ikke fått til ennå i Ålesund.

Det er noe som mangler på Moa. Nordmenn flest er de siste tiårene, ikke minst gjennom velstandsøkning og en gjennomgripende kulturell internasjonal- isering, blitt et byfolk. Vi registrerer en sterk tilflytting til byene. Folk har mer tid, de ønsker å kunne gå ut på et hyggelig sted etter kinoen, de vil kombinere konserten og middagen, bokhandelen og biblioteket, de vil kunne vandre målløst, kanskje treffe noen, kanskje oppleve noe uventet, sitte på en benk i ettermiddagslyset, se noen unger leke og ungdom skate utenfor inngjerdet område. De vil ha offentlige rom der egen historie kan avleses i veggene og vekke undring og innsikt, tilbake til 1904 eller lengre. De vil ha et meningsbærende sted å gå i 17.mai tog eller å legge ned blomster etter 22.juli-massakren. De finner ikke dette langs de rette, brede, glatte veiene på Moa eller inne ved blant varehyllene og ved kassaapparatene.

Forskning

Nordmenn har lært at den sektordelte byen ikke er tilfredsstillende, byen der hver funksjon ligger i egne områder – handel, bolig, produksjon, undervisning, underholdning, knyttet sammen av store veisystemer. Mye for-skning de senere årene, bl.a fra Telemarksforskning og Østlandsforskning, viser at folk søker seg til komplekse, sammensatte bymiljøer. Studenter vil være i byer, pensjonister vil høre til et sted, og arbeidslivet søker kreative sammenkoplinger. Folk søker i økende grad bolig i tette og komplekse bystrøk. Arbeidsplassene flytter etter, til der den beste arbeidskraften vil bo.

Kan Ålesund igjen bli én by?

Det er synd for Ålesund at bymiljøet ligger ett sted og handelen et annet, en mils vei unna. Samtidig er tiden kanskje moden til å avblåse den verbale krigen mellom sentrum og Moa, og se om det i stedet kan gjøres noen sterke grep. Den geografiske særegenheten, den lange og smale fingeren som stekker seg ut fra innlandet, gir byen en helt spesiell mulighet til å finne en løsning på denne oppsplittingen. I få norske byer ligger det så godt til rette for å utvikle en båndby betjent med effektiv kollektivtransport.

Bergen, med sparsomme landarealer mellom bratte fjell, har de siste årene med stor suksess knyttet byutviklingen til bygging av en høyhastighets bybane fra sentrum sørover mot Flesland, etter hvert også med utvidelse nordover til Åsane. Stasjonene langs banen danner knutepunkter som bygges ut med høy bymessig tetthet i gangavstand. Samfunnsmessig ligger økonomien i kombinasjonen av bybane og dette utbyggingspotensialet.

Bybane

Det er ikke utredet om en slik løsning kan gjennomføres for Ålesund. Bygging av en bybane er kostbart, i hvert fall isolert sett. En undersøkelse av koplingen mellom et transportsystem og en fremtidsrettet kommuneplan vil være vel så mye en byutviklingsanalyse som et transportprosjekt.

Kan man tenke seg at det utvikles en båndby fra Moa til sentrum, med stasjoner for høgskole og sykehus i mellom? Det blir en ganske langstrakt by, men med en effektiv, rask og stillegående bane, en forventet befolkningsvekst, og politisk vilje til å prioritere utbyggingsarealer og boformer, kan det både økonomisk og miljømessig gi byutviklingen en ny og spennende retning. Kanskje handelen igjen kan knyttes til byen, og byen bli hel igjen. Om regnestykket vil gå opp, på lang sikt, vet man ikke, men det kan utredes.