Franskmannen Louis J. N. Daguerre var den første som greide å fiksere bilder, de optiske fenomenene Aristoteles hadde beskrevet mer enn 2000 år i forveien.

Det hadde gått nesten 350 år fra tegneapparatet «Camera obscura» kom i bruk på 1500-tallet til bildene av mennesker nå så å si skapte seg selv, kunne fikseres og i 1839 få evig liv. Dermed var en gammel drøm om å bevare, og bli bevart og husket til evig tid oppfylt. For det var vel det som var meningen med fotografiet?

Allemannseie

Nyheten om fotografiet spredte seg som ild i tørt gress. Allerede en drøy måned etter offentliggjørelsen var magien formidlet til den unge norske nasjon gjennom en av hovedstadens ledende aviser. 19. august 1939 kjøpte den franske stat like godt Daguerres patent og skjenket oppfinnelsen generøst til hele verden. Begynnelsen til fotografiets eventyrlige utvikling var lagt.

Allerede i oktober 1940, drøyt ett år etter at daguerreotypiet var blitt offentlig tilgjengelig, ble det første vist i Bergen. Det er typisk for den første fasen i fotografiyrkets historie at fotografene måtte besøke et relativt stort geografisk område for å kunne livnære seg. Norge manglet tilstrekkelig store konsentrasjoner av de befolkningsgruppene som hadde mulighet til å kjøpe deres dyre produkter. Fotografene var ikke fastboende, men omreisende daguerreotypister. I første omgang tyskere og engelskmenn som stort sett fulgte de vanlige, offentlige kommunikasjonslinjene, dvs. med båt langs norskekysten.De vanligste stoppestedene var Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Christiania (Oslo), men bare hver tredje uke fram til 1850.

Ålesunds første fotograf

Fotografiet ble først og fremst brukt til å lage portretter. Av de 15 første daguerretypistene i Bergen hadde fem bakgrunn som malere. Ellers var de rekruttert fra yrker som optiker, apoteker og gullsmed.

Den første daguerretypisten på Nordvestlandet var ålesunderen Claus Peter Knudsen (1826-1896). I 1849 var han ferdig utdannet apoteker og «farmaceut» ved Aalesunds Apotek, senere ved Svaneapoteket i 1855.Knudsen regnes for for å være den første og eneste daguerreotypist i byen og dermed også Ålesunds første fotograf. Han reiste en del langs kysten og bød fram sine tjenester, men reisene gikk helst sørover.

Knudsen slo seg etter hvert ned i Christiania. Så vidt FylkesFOTOarkivet kjenner til finnes det ingen bilder igjen etter Claus Peter Knudsen.

Fotohistorien er på en måte en treleddet utviklingsprosess med film, linse og fotoapparat. Daguerrotypiet var den aller første filmen, materialet der motivet – bildet – blir til, frosset fast til evig tid.

Utviklingen av linsa, optikkens historie, er et svært kapittel. Linsa var den klart dyreste delen på kameraet. Fotoapparat var egentlig bare boksen om man vil, det mørke rom som «camera obscura» faktisk betyr.

Et enkelt bokskamera hadde ikke engang linse, bare et lite hull. Nostalgikerne blant oss fotografer bruker i dag gjerne et bokskamera med et bitte lite hull uten linse, et såkalt «pinhole camera». Med slike tar vi små uskarpe bilder som henges på store gallerier...

Vi markerer i dag oppfinnelsen av selve lagringsmediet, materialet som fanger opp energien i lysstrålene.

Filmen

Lagringsmediet har vi alltid kalt «film». Vi måtte stadig kjøpe ny film for å ta nye bilder. Helt til vi for et tiår siden begynte å kalle det digitale bilder. Siden har vi kjøpt nesten evigvarende minnebrikker vi kunne fylle og tømme, fylle og tømme med bilder vi ikke lenger bevarer på samme måte som før.

Vi er blitt forbrukere av bilder. Bilder er blitt konsum. Vi tar «selfies» – selvportretter med mobilen – og sender ikke bare i øst og vest, men nord og sør også.

Fotografiet holder likevel stand som det viktigstige medium for å dokumentere og bevare minner.

Før het film «glassplater». Sponland, Moa og Simonnæs, ålesundsfotografene som fotograferte alle som mistet alt i bybrannen i 1904, og alle som var med å bygge opp byen igjen – så å si – brukte glassplater. Før det igjen het film og glassplater det samme som oppfinneren. Daguerrotypiet (ikke så lett å uttale) var Louis Daguerre sin fotografiske oppfinnelse. Derfor fikk det selvsagt hans navn.

Da engelskmannen William Henry Fox Talbot begynte sine eksperimenter med papir som er gjort lysfølsomt med sølvklorid og fant opp den første anvendelige prosessen for å mangfoldiggjøre bilder gjennom kopieringsteknikk, fikk det selvsagt navnet Talbotypier.

Våte og tørre glassplater

I 1850-årene blir papirnegativet byttet ut med glassplaten som base for lysfølsomt sølvsalt. Da går det ikke lenge før Daguerreotypiet er utkonkurrert.

Vi får en bedre detaljrikdom, man kan lage så mange kopier man vil. Våtplatene som de het måtte prepareres og være våte under fotograferingen. Fotografen måtte lage platen selv og fotografere umiddelbart. Platen måtte også fremkalles med en gang.

Betydelig enklere ble det da fabrikkfremstilte tørrplater kom i 1854. Nå kunne fotografene kjøpe fotografiske glassplater i ulike størrelser, sette dem inn i kassett og kamera og fotografere direkte uten preparering. Platen kunne de fremkalle etterpå, når det måtte passe. Flere kunne bli fotografer og flere kunne bli fotografert.

Å få tatt bilde av seg ble betydelig billigere. 1800-tallets «russekort», visittkortbildene i ca. 9 x 6 cm montert på papp, ble en populær artikkel og allemanseie. Det tok nærmest helt av i 1880-årene og fotoarkivene våre flommer over av portretter og visittkortalbum fra denne perioden og fram til ca. 1920. Heldigvis!

Nitratfilmen

1 1878 kom film på enklere, gjennomsiktig myk cellulosenitrat-base der gelatin ble brukt som bindemiddel for de ørsmå lysfølsomme sølvsaltkrystallene. Kodak lanserte rullefilmen i 1885 og sitt eget bokskamera i 1888.

Brownies fra Kodak hadde til langt ut på 1900-tallet en helt annen betydning enn i dag! Amatørfotograferingen var et faktum. Dermed var utviklingen av selve filmmaterialet faktisk ført fram til dagens metode.

Glassplatene holdt imidlertid stand og var det foretrukne materialet hos de profesjonelle. Holdbarheten var uovertruffen så lenge ikke plata sprakk og ble knust.

Retusjering, en selvfølgelig viktig og tidkrevende del av etterbehandlingen av portrettene, var vanskelig å utføre på de plastlignende negativene. Dessuten var film i litt større formater uegnet i fotografenes fotoapparater.

Først på 1930-tallet måtte de tunge glassplatene vike for enklere film. Den selvdestruerende og svært brannfarlige nitratfilmen var populær, men ble heldigvis avløst av en brannsikker, men like fullt selvødeleggende acetat-plastfilm rundt 1950.

Filmen ble merket «safety film» og er det dominerende filmmateriale i FylkesFOTOarkivet sine arkiver fra Sunnmøre etter krigen. Først når polyester blir basematerialet for filmen fra ca 1955 kan vi snakke om et skikkelig holdbart materiale som kunne konkurrere med glassplata.

Fargefilmen

Vi har her kun sett litt på utviklingen av filmen, i hovedsak det vi kaller negativet som ble brukt til å lage ett eller flere bilder i svart/hvitt. Men teknikkene for å fotografere i farger var tidlig kjent. Allerede i 1907 kommer den første kommersielt fremstilte fargefilmen på markedet.

Ser vi bort fra fargefotografering med lysbildefilm (dias), fikk ikke fargefotografiet noen særlig allmenn utbredelse før på midten av 1970-tallet. Da falt prisen på fargebilder. Vitende eller uvitende om fargefotografiets dårlige holdbarhet; ingen ville lengre ha svart/hvitt bilder av barna hengende på veggen eller ferieminner i album med mindre de var i farger.

Fra sølvkorn til fotoceller

Helt siden Daguerres dager for 175 år siden og fram til dagens elektroniske bilder der et 10-talls millioner bittesmå fotoceller fanger lyset, har hemmeligheten vært knyttet til sølvsaltenes evne til å la seg sverte av lyset.

Sølvjodid, sølvklorid og i særdeleshet sølvbromid har i nesten hele fotografiets historie vært forutsetningen for å kunne tegne med lys.

Med digitale bilder er vi på en måte tilbake til Daguerres start med en direkte prosess uten å gå veien via negativet.

Forskjellen er «bare» at vi kan kopiere og spre bildet i så mange helt identiske eksemplarer vi vil, og det er nesten gratis.

Daguerreotypiet var og ble unikt. Bare ett eksemplar – det var dyrt den gang og er dyrt om man vil skaffe seg et eksemplar i dag også!

19. august 1839 ble lenge regnet som fotografiets offisielle fødselsdag. Hele tiden vel vitende om at det egentlig var en av Daguerres nære forskervenner, Joseph Nicéphore Niépce, som hadde eksperimentert seg fram med å lage bilder av virkeligheten.

Han hadde benyttet asfalt som kjemisk substans for å fastholde bildet. Teknikken var egentlig ikke særlig anvendelig. Niépce bruke hele dagen på å ta ett eneste bilde. Så lenge holdt ikke folk ut å sitte rolig. Det fikk holde med Daguerre som «kun» brukte 3–30 minutter i sterkt solskinn for å forevige dem.

Det var det verd for de som hadde god råd: Nærmere et evig liv – om enn på jorden – kunne man neppe komme med en månedslønn i de dager heller.