I januar satte regjeringen i gang arbeidet med en stortingsmelding om struktur i norsk høyere utdanning, dvs. hvilke universiteter og høgskoler vi skal ha. Mantraet er ikke lenger SAK (Samarbeid, Arbeidsdeling, Konsentrasjon), men SAKS, hvor siste S betegner sammenslåing. Målet er økt kvalitet i utdanning og forskning.

Jeg vil gjerne berømme kunnskapsministeren for å vise handlekraft i vår sektor. Det er behov for en gjennomgang av både studieporteføljer og studiesteder. Sammenslåing med utgangspunkt i kvalitetsheving er også å foretrekke fremfor rent kartmessige strukturelle endringer à la Stjernø. Det kan gi et bedre kvalitetsmessig tilbud til regionen vår.

Størrelse?

Men suksessvurderingen avhenger av hvilke briller man har på. Dersom utgangspunktet er at bare universiteter er i stand til å levere kvalitet, vel, så er oppskriften på suksess å legge alle høgskoler inn under et moderuniversitet som kan «sikre» kvaliteten. Utfordringen er at man ikke har gode metoder for å måle kvalitet. Og er større egentlig bedre?

Vi som samarbeider tett med næringslivet, ser at våre systemer kan bli unødig tungrodde når vi skal holde tritt med næringslivets utvikling. Vil vi kunne opprettholde det aktive, forpliktende samarbeidet med næringslivet dersom vi blir del av en større, sentralisert enhet, hvor avstanden til styring og ledelse blir mye lengre?

Relevans

I forbindelse med SAKS-prosessen har departementet sendt ut en «bestilling» til alle høgskoler og universitet med en rekke spørsmål for kritisk vurdering av egen stilling og strategiske posisjon. Sektoren oppfordres til å ta nødvendige grep for å heve kvaliteten. En nyttig øvelse for vurdering av robustheten til egne fagmiljøer, evnen til å utdanne gode kandidater og å utføre kvalitetsforskning. Varselklokkene ringer når relevans slett ikke er nevnt blant vurderingskriteriene.

Dersom måling av kvalitet skal gjøres kun via tradisjonelle akademiske tellekanter, hvor robuste fagmiljøer oftest regnes som flest antall hoder med høyest mulig formell akademisk kompetanse, og kvalitetsforskning defineres som høyest mulig antall publikasjonspoeng innenfor et knippe sentralt definerte journaler, kan man ikke da risikere å miste noe?

Kunnskapsministeren har uttalt at universiteter og høgskoler spiller en kritisk viktig rolle for fremtidig norsk verdiskaping og samfunnsutvikling, og at kunnskap skal være drivkraften i et nyskapende næringsliv og en bedre offentlig sektor. Da må man spørre seg om hva som bidrar best, og dernest hvordan høgskoler og universitet kan bidra til dette.

Kunnskapsbasert

Utdanner vi bedre og mer relevante kandidater om vi bare har fokus på formell, akademisk kompetanse og verdensledende universitetsmiljøer? Jeg mener nei.

Det er kombinasjonen av erfaringsbasert og kunnskapsbasert kompetanse som er viktig for mye av verdiskapningen. Om vi ikke evner å overføre den erfaringsbaserte kompetansen til studentene, frykter jeg at vi på sikt vil miste relevansen i utdanningsløpene og innovasjonshurtigheten som kjennetegner vårt globale næringsliv.

Har man derimot som utgangspunkt at basis for all innovasjon er forskning ved universitetene, (ref. UiO-rektor Ottersens kronikk i DN nylig) så er det selvfølgelig helt riktig å fokusere ensidig på en styrking av disse. Jeg tror ikke arbeids- og næringslivet vil være enig.

For er det nødvendigvis sammenheng mellom den forskningsaktiviteten som gir best uttelling publiseringsmessig og den anvendte, tilpassede forskningsaktiviteten næringslivet har behov for? Vi trenger den anvendte forskningen som kan gi næringslivet konkurransefortrinn, i tillegg til grunnleggende, langsiktige gjennombruddsforskningen på områder hvor Norge kan være i front. At vår stadig økende forskningsaktivitet ikke blir sitert internasjonalt, indikerer kanskje at vi ikke er gode nok på noen av områdene.

Målet må være at vi skal ha robuste fagmiljøer med høy kompetanse, men når vi skal utdanne kandidater til fremtidens arbeids- og næringsliv, må vi ikke tro at UH-sektoren sitter med alle svarene alene. Vi må anerkjenne at et næringsliv som overlever i global konkurranse, også sitter med flere av dem. Derfor er det så viktig at relevans i utdanning og forskning gjennom tett samarbeid med arbeids- og næringsliv, anerkjennes som et viktig kvalitetstegn, også av departementet.

Studietilbud

Dette handler ikke om hvorvidt Høgskolen i Ålesund får fortsette under eget flagg eller som en del av en større enhet. Dette handler om noe mye viktigere – hvilke studietilbud regionen vår vil ha. En ny studie utført av Røberg ved HiOA, viser at Høgskolen i Ålesund og de andre vestlands-høgskolene, har en sterk lokal og regional studentrekruttering. Ved seks av sju høgskoler rekrutteres over halvparten ved næringsrettede utdanninger fra eget fylke. Flertallet blir i landsdelen etter utdanningen.

En fremtidig strukturendring vil derfor handle både om hvilke kandidater arbeids- og næringslivet vil få tilgang til i fremtiden, og hvilken mulighet arbeids- og næringsliv vil få til å påvirke relevansen i utdanning og forskning. Lignende prosesser i våre naboland, med stort fokus på å etablere høyt rankede universiteter, har ført til at samarbeid med næringslivet har falt.

Toget går nå

UH-sektoren skal levere sine innspill innen 1. november til en stortingsmelding våren 2015. For arbeids- og næringsliv, politikere og andre i regionen blir det viktig å gi innspillene dere mener vil tjene dere og en levedyktig region. Til Kunnskapsministeren vil jeg si at Høgskolen i Ålesund har en konstruktiv tilnærming til strukturdebatten, og vil vurdere flere ulike samarbeids-/fusjonsmuligheter, for som Kunnskapsministeren selv sier: «Ingen del av landet fortjener kandidater eller forskning som ikke holder høy kvalitet».

Alt jeg ber om er at tilnærmingen til strukturdebatten blir kunnskapsbasert, og at Kunnskapsministeren holder muligheten åpen for at også høgskoler kan levere kvalitet. Med grunnforskningsbasert doktorgrad fra UiO, har jeg selv levd i troen på at dette er det eneste saliggjørende, men samarbeidet med arbeids- og næringsliv har endret min holdning.