Alvorlige vannbårne epidemier, mer ekstremvær og økte krav til samfunnssikkerhet gjør at det som var godt nok tidligere ikke er godt nok for framtida. Vi må gjøre mer for å sikre en god og trygg vannforsyning.

Kommunene Ålesund, Sula og Giske har en god vannforsyning med Brusdalsvatnet som viktigste råvannskilde. Men samfunnets krav til sikkerhet i vannforsyningen øker. Folk skal ha vann i krana. Fiskeindustri og avansert næringsmiddelindustri i regionen driver milliardvirksomhet, og må kunne stole på vannkvaliteten. Det samme gjelder sjukehuset og andre store abonnenter.

Drikkevannsforskriften setter minimumskrav som Ålesund kommune i hovedsak oppfyller, men både politikerne, kommunens sentraladministrasjon og fagfolkene i teknisk etat er i et krysspress: Vannforsyningen skal være trygg, men den må ikke koste for mye.

Høy risiko

Ekstremvær og alvorlige vannbårne epidemier i Norden de siste årene minner oss på hvorfor kravene til sikkerhet må tas på alvor.

Høsten 2004 ble 4000-5000 bergensere syke av parasitten Giardia i drikkevannet. Etter dette har både Bergen og Ålesund installert utvidet vannbehandling som ufarliggjør slike parasitter med UV-bestråling. Bergenserne har investert milliarder av kroner i fem samkjørte hovedvannverk, som kan være gjensidig reservevannforsyning for hverandre. En leder for vannforsyningen sa det slik:«Hvis du synes at sikkerhet koster for mye, prøv en epidemi!»

Høsten 2010 ble 27.000 mennesker syke av parasitten Cryptosporidium i Østersund i Sverige. Vannkilden var Storsjøn. Den er større enn Mjøsa. Inntaket var 350 meter fra land, på 38 meters dyp. Parasitter utskilt fra ett eneste sjukt menneske gikk urenset ut i drikkevannskilden. Utslippet medførte at halvparten av byens innbyggere ble sjuke, en smertefull plage som det tar mange dager å bli kvitt.

Ett eneste sykt menneske skiller ut mer enn en milliard smittebærende ørsmå parasitter hvert eneste døgn, parasitter som er robuste som nøtter og ikke knekkes med klorering, slik at UV-behandling er nødvendig.Er det utelukket at noe lignende kan skje i Ålesund?

Må beskyttes

Hvert døgn kjører det ca 10.000 biler på E39 gjennom Brusdalen. De representerer både en kontinuerlig og en akutt forurensningskilde. Når ny E39 nå planlegges, bør den derfor flyttes ut av nedbørfeltet til drikkevannskilden vår.

Drikkevannsforskriften krever at det skal være flere uavhengige barrierer for å sikre at vannet er trygt å drikke. Et vannbehandlingsanlegg kan alltid svikte. Derfor er det viktig å verne om vannkildene med restriksjoner på aktiviteter som kan gi smittespredning eller forgiftning. Selv om vannforsyningen er selvfinansiert av gebyrer, er det et press for å holde gebyrnivået lavest mulig.

Dermed blir spørsmålet: Hvilken sikkerhet skal vi ha og til hvilken pris. Og ikke minst: Aksepterer vi «uforutsette» hendelser, også når slike hendelser med betydelig sannsynlighet ikke er «uforutsette» likevel? Store vannverk er viktige for samfunnssikkerheten. Derfor bør våre risiko- og sårbarhetsanalyser ha som utgangspunkt at en krise med alvorlige konsekvenser kan oppstå, uansett om sannsynligheten for dette er svært liten.

Godt utgangspunkt.

Brusdalsvatnet er omkring 10 kilometer langt og har største dyp omkring 100 meter. Vannbehandlingen består av dobbelt sett med desinfeksjon, både klorering og UV.

Vannkvaliteten kontrolleres jevnlig, både råvannet, ferdig behandlet vann fra vannbehandlingsanlegget og ute på ledningsnettet. Vi finner av og til ubetydelige konsentrasjoner av tarmbakterier i råvannet, men vannbehandlingen og vannkvaliteten ute på ledningsnettet har hittil vist seg å være stabil og god. Klausuleringen og Brusdalsskjønnet kom i 1972. Erstatninger ble da utbetalt til grunneierne som kunne dokumentere tap på grunn av restriksjonene. Ålesund kommune forvalter skjønnet og er etter forurensningsloven lovpålagt å føre tilsyn med- og håndheve det nasjonale lovverket. Forslag til kommuneplanbestemmelser for Ålesunds arealer langs Brusdalsvatnet er nå ute på høring, og det er invitert til et allmøte om dette 26. oktober.

Sikrere forsyning

Drikkevannsforskriften setter minimumskrav som Ålesund kommune i hovedsak oppfyller. Et unntak er fullgod alternativ vannforsyning. For en kortere periode kan Røssevollvatnet/Langevatnet levere «kriseforsyning», men med begrenset kapasitet og tvilsom kvalitet og sikkerhet.

Ålesund burde ideelt sett gjøre som Bergen, som har fem hovedvannverk som gjensidig kan erstatte hverandre. Men vår region er ikke like heldig når det gjelder tilgang på alternative vannkilder som kan forsyne opptil 70.000 mennesker. Vi har vurdert flere alternativer, men står igjen med at Brusdalsvatnet må være både vår primære råvannskilde og vår alternative råvannskilde, men med to klart atskilte råvannsinntak og vannbehandlingsanlegg.

Vannforsyning er en oppgave som i Ålesund er løst ved at nesten 100 % av innbyggerne og nesten samtlige bedrifter er tilknyttet kommunal vannforsyning. Det er ingen tvil om at sikkerhet koster, enten det gjelder alternativ vannforsyning og nytt vannbehandlingsanlegg, fornyelse av rør eller andre nødvendige tiltak.

Synspunkter

Som abonnenter skal dere ha en trygghet for at kommunen søker å balansere tiltakene med riktig prioritering og med hensyn også til at vanngebyrene ikke må bli urimelig høye i forhold til gevinsten ved økt sikring. Disse avveiningene gjøres i politiske beslutningsprosesser.

Her må kanskje flere på banen. Hva er godt nok for dere? Hvilke krav har dere til vannforsyningen?

Vi ønsker en god debatt.