Situasjonen i vannbransjen i Norge i dag er at vi som nasjon bryter EUs Avløpsdirektiv, og i tillegg er det mange kommuner som bryter utslippstillatelsen(e) gitt av Statsforvalteren.

Denne situasjonen har pågått i mange år. Dette er selvfølgelig ikke godt nok!

I tillegg kommer alle de andre utfordringene for kommunale avløpsanlegg som det har vært snakket om i flere år, som saneringsetterslep, klimaendringer, fortetting og så videre.

Gapet øker

I en undersøkelse i 2020 kom det frem at 50 prosent av alle avløpsanlegg i Norge ikke overholdt eksisterende rensekrav. Flere kommuner brøt med utslippstillatelsen ved at de ikke oppfylte kravet til enten sekundærrensing, nitrogenrensing eller fosforfjerning.

Fristen for primærrensing gikk ut allerede i 2015, og nå må kommunene også oppfylle kravene til sekundærrensing innen 2027, som en endelig frist etter alle utsettelser som har blitt gitt.

I tillegg diskuteres ytterligere bruk av krav til nitrogenrensing. Et revidert og strengere Avløpsdirektiv vil også komme på plass i løpet av 2024. Gapet mellom gjeldende krav og eksisterende situasjon blir større og større.

I 2021 gjennomførte Statsforvaltere over hele landet tilsyn i 55 kommuner. Dette var en tilsynsaksjon for kommunale avløpsanlegg som er omfattet av forurensningsforskriftens kapittel 14.

Formålet med tilsynsaksjonen var å ansvarliggjøre kommuneledelsene, kontrollere om kommunene overholdt utslippstillatelsene sine, og at det ikke ble igangsatt utbygginger uten at avløpsanleggene var dimensjonert til å ta imot og rense de økte tilførslene.

Resultatene fra aksjonen viste at 60 prosent av disse kommunene brøt med utslippstillatelsen på grunn av manglende utslippskontroll og miljørisikovurdering.

Mange kommuner manglet oversikt over egne avløpsanlegg og deres funksjon, og 30 prosent av kommunene brøt med utslippstillatelsen på grunn av manglende handlingsplaner. Dette er svært alvorlig, for hvordan skal kommunene vite hva som må gjøres, hvis de ikke engang vet hva de har?

Strenge krav med kort frist

Statsforvalterne setter derfor nå ned foten. Det er slutt på unntak og utsettelser, og en av konsekvensene er at flere kommuner har fått byggestopp som følge av at de ikke klarer å følge opp de gjeldende kravene i tide. Mange kommuner har også fått strengere krav med kort frist for å tilfredsstille kravene.

For den enkelte kommune er dette naturlig nok svært utfordrende å forholde seg til.

Forholdene nevnt over resulterer i at det er behov for enorme investeringer i kritisk infrastruktur, både renseanlegg og ledningsnett, og det må skje raskt.

Som en følge av dette ser vi i dag en økende tendens til at det lyses ut konkurranser for utarbeidelse av planer og skisseprosjekter med urimelig korte tidsfrister og svært begrensede rammer.

Alle kravene og de korte tidsfristene gjør at det ikke er satt av nok tid til å komme frem til de gode løsningene.

For å komme frem til de rette strategiene som skal løse disse store utfordringene, er det avgjørende at den enkelte kommune utarbeider planer. Men en plan er ikke nødvendigvis en god plan. Spesielt for de mange mindre kommunene som ikke har så mye erfaring med planarbeid, er det lett å gå i fella.

Unngå store feilinvesteringer

For at en plan skal bli god, kreves det tilstrekkelig med ressurser og god og bred kompetanse. Det hjelper ikke at en kommune sparer noen hundre tusen kroner og noen måneder i tid på en slik plan, hvis dette deretter får som konsekvens at man feil-investerer flere titalls millioner kroner de neste ti årene!

Viktige planer, som skal danne grunnlaget for investeringer på flere titalls millioner, og som samtidig er utarbeidet på altfor kort tid, kan nemlig ofte være mer vill-ledende enn veiledende.

Vi som jobber med å utarbeide disse planene og prosjektene, og som vet hva som kreves, bør ikke gå med på å jobbe innenfor urealistiske rammebetingelser, som igjen medfører at vi må levere fra oss prosjekter som ikke har tilstrekkelig god faglig kvalitet.

I tillegg er det et faktum at tilgjengelige ressurser hos rådgivere og entreprenører er begrenset. Det er derfor helt nødvendig at det utarbeides en felles nasjonal plan for gjennomføring av alle disse tiltakene, slik at de ulike krav og frister kan sees i sammenheng og prioriteres opp mot hverandre.

Dette er helt avgjørende for å unngå at det gjennomføres hastverksprosjekter rundt omkring i hele landet, som deretter resulterer i store feilinvesteringer.

Hvis dette er veien vi går, vil det få svært alvorlige konsekvenser for både vannbransjen og også for samfunnsøkonomien i Norge, da det her er snakk om svært store investeringer.