Sunnmørspostens hederspris 2015 ble i går tildelt Karl Johan Skårbrevik. Sammen med gode hjelpere tar han hver fredag plass med «suppebilen» ved Korsatunnelen i Ålesund og serverer gratis brennsnut – til fattig og rik.

Hedersprisvinneren er en av disse som gir av seg sjøl og av sin tid for andre. Mange av suppebilens gjester sliter eller har slitt med rus, eller har på andre måter tungt å bære. Likevel er dette først og fremst en møteplass for alle, som ikke skiller på hvem du er eller gjør.

Slike ildsjeler er de blant oss som tenker mer på hva de kan gi, enn hva andre kan gi dem og hva de sjøl kan kreve eller få. De gir omsorg og sprer varme til medmennesker og til samfunnet rundt seg. Tross all vår velstand trenger vi fortsatt slike, ja kanskje mer enn på lang tid.

Norge er nylig igjen kåret til verdens beste land å bo i. For tolvte gang siden 2001 har FN kommet fram til at vi har den høyeste livsstandarden. Vi er et likestilt samfunn, befolkningen har god helse, høy levealder og god utdanning.

Vi har det også materielt godt og er i toppen målt i levestandarder. Historisk sett har ikke noen folk i noen nasjon på kloden hatt så gode levekår og velstand som oss. Den skinnende medaljen har likevel sin mørkere og mer skyggefulle bakside. Flertallet av oss har det svært godt, men ikke alle har kan ta del i dette. Mange sliter med rus, ensomhet eller psykiske lidelser. Noen kommer til oss fra andre land som tiggere og prostituerte. Andre kommer til våre grenser med håp, på flukt fra krig og nød.

I et samfunn der vi har alt, har vi stadig mindre å dele – enten det nå gjelder av vår tid, vår medmenneskelighet eller vår velstand. Tilsynelatende velger vi oftere å møte medmennesker som trenger en utstrakt hånd med et bortvendt blikk eller en knyttet neve.

I høst har vi fått merke konsekvensene av at verden har det høyeste antallet flyktninger siden andre verdenskrig. 30.000 av verdens nær 60 millioner flyktninger har krysset våre grenser. Dette har både utfordret og synliggjort sider ved vårt samfunn som ikke er med i regnestykkene for livs- eller levestandardkåringer.

Den helt legitime debatten om hvor mange vi kan ta imot og hvordan vi best kan hjelpe, har dessverre fått et sterkt innslag av ytringer som er preget av hat og fremmedfrykt. Og sjøl om det er et fåtall som ytrer seg på måter som gir et ekko av tider vi trodde vi hadde lagt bak oss i Europa, er vi mange som gir dette ekkoet rom.

I en slik tid er det godt å se at noen velger å tenne lys ved å stille opp for andre, enten det er ved suppebilen ved Korsatunnelen, i besøkstjenesten, Kirkens SOS eller som frivillige for andre som trenger det. Det er når det er aller mørkest at skinnet fra disse lysene blir sterkest. Jula er en tid for både omtanke og ettertanke. Vi trenger begge deler mer enn på lang tid. Vi har det kanskje best i verden her i dette landet, men det betyr ikke at vi er bedre enn andre. Lar vi være å være medmennesker er det første vi taper oss sjøl.