Målet er en bred folkekirke skilt fra staten med et reelt sjølstyre både over egne penger og rett til å utpeke egne ledere.
De viktigste punktene i lovpakken fra Helleland er å etablere kirka som et eget rettssubjekt og formelt overtre ansvaret for personale og økonomi fra staten til kirka selv. Det kan høres ut som en formalitet, men det er langt mer enn som så.
Skillet mellom stat og kirke griper inn i helt grunnleggende forhold som har gjort oss til den nasjonene vi er. Det er en 1000-årig historie som nå skal endres skritt for skritt.
Det starta med et bred forlik i Stortinget tilbake til 2008. Det forliket la grunnlaget for den grunnlovsendringene som ble gjennomført i 2012 og som var det første store skrittet i retning en fristilt kirke.
Det som nå skjer er en helt nødvendig tilpasning til at vi et blitt et flerkulturelt samfunn. Resultatet av det er av vi også har en rekke ulike trossamfunn. Så lenge vi bekjenner oss til trosfrihet som en viktig verdi, er konsekvensen at vi ha må et lovverk som likebehandler de ulike tros- og kirkesamfunn. Noe som også er slått fast i grunnlovsendringene fra 2012 ved at det nå heter at Den norske kirke «forbliver Norges folkekirke og understøttes som saadan af Staten». Samtidig skal andre tros- og livssynssamfunn «understøttes paa lige Linje».
Nå er det Stortinget som skal behandle lovforslagene fra kirkeministeren. Det er grunn til å tro at det i all hovedsak vil være bred enighet om hovedlinjene. Debatten vil nok bli rettet mot finansieringen av kirka og behovet for å forsikre seg om at vi også i framtida har en kirke som er til stede over hele landet.
Vi vil tro at kirkemøte som skal behandle denne saka på sitt møte etter påske vil være av samme oppfatning. En grunnleggende forutsetning for en folkekirke er at den er aktivt til stede med et tilbud både i byene og distriktene landet rundt.