Stortingsrepresentanter og statsråder er svært utsatt for trusler, trakassering og fysiske angrep. Fire av ti har opplevd alvorlige hendelser, ifølge en rapport fra PST som ble offentliggjort tidligere denne uken. Konsekvensene er flere sikkerhetsvakter, at transport skjer i mørke biler og dermed stadig større fysiske avstander mellom folk flest og politikerne. En utvikling ingen i realiteten vil ha.

Hovedbildet er at det er en overvekt av menn som framsetter trusler og det er en overvekt av kvinnelige politikere som blir utsatt for trusler, hets og trakassering.

Pst-rapporten tok for seg stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer. Det vi vet er at det stopper ikke der. Kommune- og fylkespolitikere opplever dette i økende grad. Det dreier seg nødvendigvis ikke om fysiske angrep, men stadig økende mengde hets og sjikane framsatt først og fremst i sosiale medier. I vårt eget område måtte Vågsøy-ordføreren ty til sjukemelding etter det hun oppfattet som hets og sjikane tilknyttet debatten om kommunesammenslåing.

Problemet er at dette i bunn og grunn truer vårt demokratiske styresett. Politikk på alle nivåer avhenger av at vanlig folk er villige til å påta seg verv og gjøre en jobb på vegne av fellesskapet. Når det de får tilbake er trusler, hets og sjikane, er vi redd det kan føre til at stadig færre orker å gå inn i politikken.

I Sverige har det svenske sikkerhetspolitiet gått til det skrittet å utarbeide en sikkerhetshåndbok som er sendt ut til 15 000 svenske politikere. Noen av rådene er skjul dine daglige gjøremål, hold bildøren låst og pass på dersom du får en pakke du ikke hadde forventet. Håndboken er omtalt i den danske avisen Jylland-Posten. Konfliktnivået er nok høgere i Sverige enn i Norge, men det er grunn til å frykte at også norske kommunepolitikere snart må starte ta forholdsregler.

Det finnes ikke enkle svar på hvordan vi kan bli kvitt dette uvesenet. En start kan være at folk tenker på konsekvensene av hva de poster på sosial medier. Minst like viktig er det at alle vi som ser hva som skrives må føle ansvar for å si fra om hva som akseptabel og ikke. Det kan være i det minste være en start for å til et sivilisert og akseptabelt debattklima.