PhD-kandidat Hege Rudi Standal diskuterer noen av utstillingene i Jugendstilsenteret i et innlegg i SMP onsdag 11. april.

Hennes innfallsvinkel er interessant og poengtert: hun savner at kvinnene og barnas historie blir fortalt. Hun ønsker at deres historie blir fortalt på en seriøs og ikke karikert måte. Hun savner en fortelling om hvordan ikke bare menn og de bedre stilte var med å gjenoppbygge byen. Og hun mener disse historiene også bør fortelles i et kunstmuseum.

Før vi går til disse problemstillingene vil vi gjerne få si at vi synes det er veldig fint at hun opplevde mottakelsen av seg og sine barn som veldig god og at det var mange interessante ting å få innsikt i både i den bygningstekniske utstillingen om Ålesund og i tidsbildet som gis i den populære «Tidsmaskinen». Dette er to utstillinger som har levd sitt liv i kunstmuseet siden Jugendstilsenterets start. Det sier noe om kvaliteten som ble lagt inn i disse to utstillingene, at de faktisk har overlevd tilnærmet intakt i alle disse 15 årene, og fortsatt fenger publikum med sin formidlede kunnskap og sine presentasjonsformer.

Så skal vi samtidig være de første til å innrømme at begge disse utstillingene begynner å bli daterte og har noen mangler, både teknologisk, men enda viktigere: innholdsmessig. Vi ser at det er nødvendig å gjøre endringer i alle de tre faste utstillingene i Jugendstilsenteret: Både i «Håndverk og Arkitektur» i kjelleren, «Tidsmaskinen» i første etasje og også i «Den Vakre Jugendstilen» i andre etasje.

Å bygge om disse tre utstillingene vil koste mye. Vi har ikke minst i de siste tre årene arbeidet hardt for å få til sponsorater nettopp på fornyelse av utstillinger. Dessverre uten å lykkes. Og de offentlige bidragene er for små til å bedrive denne type grunnleggende utstillingsutvikling.

Vår egen inntjening er god, men går til å finansiere den daglige drifta. Nå som dette er skrevet, la oss hoppe tilbake til det langt mer interessante å diskutere her, og som vi oppfatter at ligger Hege Rudi Standal dypest på hjertet, nemlig utstillingenes innhold.

Uutforsket felt

Vårt kunstmuseums ansvar er å presentere kunst- og arkitekturhistorie, og det er hva publikum finner i de to utstillingene «Håndverk og Arkitektur» og «Den Vakre Jugendstilen». Kulturhistorie er et oppdrag primært for de kulturhistoriske museene, men så har vi da «Tidsmaskinen». Den går utover det rent kunst- og arkitekturhistoriske, og gir blant annet øyeblikksglimt fra forskjellige opplevelser fra brann-natten. Og den sier noe om jugendstilen som tidsfenomen og om hvorfor jugendstilen ble valgt i Ålesund. Så det er klart, kunstmuseet har her beveget seg i et grenseland mellom det kunst- og arkitekturhistoriske og det kulturhistoriske. Det er derfor forståelig at ønsket kommer om en mer balansert historie, som tar opp flere aspekter enn menns.

Hva kvinner og barn gjorde og hvordan de levde sine liv, er et uutforsket felt for oss som kunstmuseum, men det er klart at det ble levd liv i Ålesund før, under og etter brannen, og det livet besto av et mangfold av erfaringer og påvirkningsmuligheter – fra unge, gamle, barn, voksne, kvinner, menn, politiske interessegrupper, sosiale interessegrupper, yrkesgrupper, institusjoner, organisasjoner, aviser. Alle dem og alt det som utgjør en samfunnsvev. Men er det et kunstmuseum som skal fortelle dette?

Vel, ja, men da alltid med utgangspunkt i kunst og arkitektur, kunstnere, arkitekter og designere. De ideologiske og stilmessige valgene som ble gjort den gangen jugendstilbyen Ålesund ble bygd, ble nok først og fremst tatt av menn og av menn i posisjon. Arkitektene var også menn. Bygningsarbeiderne likeså. Og slik har det vært gjennom århundrene, ikke bare under jugendstilens korte tidsepoke. Når vi forteller arkitekturhistorie, blir det derfor fort menns historie. Det samme for så vidt i kunsthistorien, men der har det i alle fall alltid vært kvinner med.

Interiør kvinnenes domene

Vi håper å få til et forskningsprosjekt på jugendstilens interiører som på sikt forhåpentligvis vil lede til en betydelig fornyelse og endring av utstillingen «Den Vakre Jugendstilen». Interiører var ofte kvinner og familiers domene – kanskje ikke i selve designet av møbler og husgeråd – fortsatt først og fremst menn – men kvinner har uten tvil normalt hatt ledende posisjoner i hvordan man valgte å forme sitt hjem.

En del av dette prosjektet vil også inkludere forskning på norske kvinnelige interiørdesignere fra perioden. Den nye utstillingen vil forhåpentligvis gjennom en kunst- og designhistorisk innfallsvinkel gi innsikt også i levd liv, og i den filosofi og det samfunnsengasjement som lå til grunn for jugendstilen, innbefattet kvinnenes rolle.

Vi kan love at vinklede fremstillinger av karikerte kvinner ikke vil være utgangspunktet eller resultatet. Det vi ikke kan si noe om nå, er når denne utstillingen kommer. Vi mangler det økonomiske grunnlaget for å utrede og bygge den. Og det er leit. Utstillingen «Den vakre Jugendstilen» slik den står, er likevel fortsatt interessant, med mange vakre objekter som gjennom symbolsk og ideologisk innhold sier noe om mennesket og tidsånden, og vel verd et besøk.

Stiftelsen Kulturkvartalet har ansatt Gro Kraft som ny direktør Kube Jugendstilsenteret. Foto: Staale Wattø