Svært mange hadde ventet at partene i lærerkonflikten skulle komme fram til en løsning i helgen. Det skjedde ikke. Nå ser det mer enn noen gang ut til at dette er en knute som strammer seg slik til at partene må ha hjelp for å løse den opp.

Spørsmålet ser nå ikke ut til å være om Regjeringen må gripe inn, men heller når og hvordan den skal gjøre det. Noen bråhast er det imidlertid ikke. Doseringen av den varslet opptrappingen bør bli avgjørende for hvordan Regjeringen forholder seg.

Så langt har ikke konsekvensene av streiken blitt så store at det er noe åpenbart grunnlag for å ty til tvungen lønnsnemnd. Terskelen for å gripe til dette virkemidlet bør ikke påvirkes av at utdanningspolitikk er en flaggsak for regjeringen.

Visst har denne streiken begynt å bli ubehagelig, ikke bare for berørte elever, foreldre og partene, men også for Regjeringen. Derfor er det ikke så rart at undervisningsministeren er på banen med sin bekymring og slik legger et visst press på partene.

Et slikt press kan han med en viss rett utøve. Han kan godt gi åpent uttrykk for at konflikten bør avsluttes så raskt som mulig. Han kan også kaste en godbit inn på bordet for å smøre en fastlåst situasjon, selv om det i denne saken er vanskelig å se hva det kan være. Ministeren selv har nevnt bidrag i form av «pakker».

Verre blir det om Regjeringen blander seg på en måte som truer retten til arbeidskamp. Denne retten er uløselig knyttet til organisasjonsfriheten og retten til frie forhandlinger. Både direkte instruksjoner til partene og unødig bruk av tvungen lønnsnemnd kan tolkes som et angrep på disse rettighetene.

Ansvaret for å løse denne konflikten ligger fortsatt hos partene som har skapt den. Det ansvaret må ingen ta fra dem, selv om partene selv innerst inne skulle ønske at det ble gjort. Når det handler om ufravikelige prinsipper og ultimate krav begynner det likevel å bli vanskelig.

Slikt er alltid et dårlig fundament å bygge dialog og kompromisser på. For hver dag dette fortsetter, blir det vanskeligere. Vi har også to parter som tilsynelatende er utrygge på hva de kan tillate seg av kompromisser.

Lærernes forhandlingsledere har allerede en gang fått solid juling fra sine medlemmer for meklingsresultatet de godtok i slutten av mai. Lærernes massive nei i uravstemningen var også en mistillit til egne ledere. Et nytt nei vil være et takk og farvel.

Så fastlåst som konflikten er nå, ser det altså ut til at partene trenger hjelp for å komme videre. Den hjelpen bør de få og den hjelpen bør de også være åpne for å ta imot, slik at belastningen på den berørte tredjepart – elevene, blir minst mulig.

Alle andre muligheter bør imidlertid være uttømt før det blir åpnet for tvungen lønnsnemnd. Grunnlaget for dette er der ikke i dag, men selvsagt kan lærere senere i uka varsle en så kraftig opptrapping at den gir Regjeringen det nødvendige påskuddet.