Svenskenes ubåtjakt gikk inn i en ny fase i går. I realiteten er dette en nedtrapping, selv om forsvarsledelsen ikke sier det rett ut. En ny uløst ubåtgåte ser dermed ut til å bli skrevet inn i den svenske marinens historie.

Flere fartøyer gikk i går til land. Forklaringen er offisielt at forsvaret har omdisponert ressursene og at fartøyene skal få utført vedlikehold. I klartekst betyr dette derimot at den taktiske ledelsen ikke lenger tror at de skal finne en fremmed ubåt i Stockholm-skjærgården.Fortsatt er de imidlertid temmelig overbeviste om at det har skjedd en grensekrenkelse, og trolig ser de nok for seg at det nå sitter noen litt lenger øst og morer seg på deres bekostning. Selv om bevisene for en slik grensekrenkelse uteblir, er dette alvorlig nok.

Ekkoet fra den kalde krigen er klart og tydelig. Svenskenes ukelange jakt i skjærgården forteller at de tar trusselen om en grensekrenkelse med det største alvor. I sin tur er det et klart vitnesbyrd om hvordan den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er endret i løpet av de siste årene.

En utvikling preget av økt dialog og større tillit mellom øst og vest har stoppet opp, og er til dels reversert. Vladimir Putins comeback som president har på kort tid dradd Russland i en mer nasjonalistisk og aggressiv retning. Spenningsnivået i Europa har økt.Anneksjonen av Krim og støtten til de russiske opprørerne i det østlige Ukraina er så langt det grelleste eksempelet på Russlands nye linje. I flere av de tidligere sovjetstatene er der en voksende uro for at også de skal få føle Putins geopolitiske ambisjoner på kroppen.

I et slikt bilde framstår ikke russiske ubåter i nabolandenes farvann som mer usannsynlig enn det gjorde på 80-tallet. Det viser både intensiteten i svenskenes jakt på grensekrenkerne og i deres offentlige debatt.

Ubåtjakten har ikke minst blåst nytt liv i den forsvarspolitiske debatten. Selv om de kun sitter igjen med en håndfull vitneobservasjoner og et uklart fotografi, er debatten om svensk Nato-medlemskap for det «nøytrale» Sverige allerede i full gang.

Også her hjemme bør vi ta debatten om vår rolle i Nato og vår egen forsvarsevne med større alvor. Vi må ta innover oss at den europeiske forbrødringen som fikk oss til å starte nedbyggingen av forsvaret, har stoppet opp. Vi må sørge for at vi har et forsvar med kapasitet og kompetanse til å verge oss mot den type grensekrenkelser som svenskene nå trolig har vært utsatt for.

Siden Sovjetunionens fall har vi hatt en gradvis nedbygging av forsvaret. Viktige deler av styrkene er tilpasset og trent for Nato-operasjoner langt borte fra eget territorium. Nå er det på tide å snu denne utviklingen og vende blikket hjemover.

Vi trenger selvsagt ikke ønske oss tilbake til den kalde krigens invasjonsforsvar, men vi må begynne å omstille oss i tråd med den nye russiske politikken. Vi må imidlertid sørge for å skaffe oss et forsvar som framstår med en mer troverdig forsvarsevne enn i dag.