Lederen for Fremskrittspartiets lokallag i Oslo, Christian Tybring-Gjedde, har frasagt seg gjenvalg til formannsvervet, men fortsetter som stortingsrepresentant. Noe av begrunnelsen for å trekke seg er at han er kritisk til utvelgelsen av Frps representanter i regjeringsapparatet. Han mener at flere av dem ikke har gitt noe av sin fritid for partiet, og at innsatsen på grunnplanet mangler.
Han har kanskje et poeng som gjelder også for andre partier enn Frp. Det mener i hvert fall lederen for tankesmia Civita, Kristin Clemet. I en blogg skriver hun at det er et tiltakende rådgivervelde i alle partier, og at forholdet mellom tillitsvalgte og folkevalgte politikere på den ene siden og ansatte politikere stadig forrykkes i de folke- og tillitsvalgtes disfavør. På Stortinget var det i 1980-årene rundt én rådgiver for hver tiende stortingsrepresentant. I dag er det én pr. representant. I USA er misforholdet enda mye større. Hver representant har et byråkrati rundt seg som i stor grad styrer representantens hverdag.
Flere og flere lønnede rådgivere og assistenter ser en også andre steder i politikken, både i fylkeskommunene og i kommunene. Når ulike valgte verv skal besettes så er det ofte disse fulltidsengasjerte rådgiverne som rykker inn, og gjerne da på bekostning av det en kan kalle fritidspolitikere som er engasjert i politikk av andre grunner enn å ha det som levebrød. Som Clemet også er inne på, kan dette være en farlig utvikling for demokratiet. Fritidspolitikken, eller politikken som en del av sivilsamfunnet, er undervurdert og bør på ingen måte forvitre, fordi en slik utvikling skaper større avstand mellom de som styrer og de som blir styrt.
Selvsagt er det både rett og rimelig at politikere som bruker mye av sin fritid, skal få økonomisk kompensasjon. Vi kommer heller ikke utenom at mange politiske verv er heltidsverv som må lønnes, og det er heller ingenting å si på at heltidspolitikerne trenger hjelpere. Det er når konsulent- og rådgiverapparatet tar overhånd at det er grunn til å si fra. Det gjelder også i statsadministrasjonen der det har skjedd en kraftig oppblomstring av rådgivere, særlig informasjonsmedarbeidere. Disse jobber gjerne tett på det politiske apparatet i departementet og driver strategisk planlegging for sine statsråder. Til tross for dette er de departementsansatte som ikke skiftes ut ved et regjeringsskifte, slik de politiske stillingene blir.
Både Frp- og Høyre-statsrådene har arvet et informasjonskorps som i åtte år har arbeidet for å gjøre den rødgrønne regjeringen så godt likt som mulig. Det skurrer prinsipielt, men dagens statsråder er likevel fornøyd med sine informasjonsmedarbeidere. Det bør ikke forhindre en prinsipiell debatt om den kraftige veksten i heltidsansatte rådgivere som de folke- og tillitsvalgte politikerne omgir seg med. Disse har stor makt som ikke er synlig. De vet hva som «lønner seg» og hvordan politikerne skal opptre. Rådgiverne er profesjonaliserte i samme miljø. Det resulterer gjerne i at de gir de samme rådene og at også politikerne ligner mer og mer på hverandre, nærmest uavhengig av parti.