Norske barn leser dårligere enn før. Fallet i leseferdigheter er ikke bare stort, men er større her enn i sammenlignbare land.

Det er alvorlig. Gode leseferdigheter er en viktig forutsetning for all læring og for deltakelse i samfunns- og arbeidsliv.

Det er helt nødvendig å finne ut hva som skal til for å snu dette. Vi må likevel ikke bare lete etter de mest opplagte forklaringene. Da er det ikke gitt at vi finner tiltakene som treffer best.

I helga gikk Ålesund litteraturfestival av stabelen. Det ble tre dager med svært godt publikumsbesøk. Festivalen viser at litteratur – og lesing, fortsatt har bred appell. Interessen og ferdighetene ser derimot ut til å være på vikende front blant de yngste.

Forfatteren Maja Lunde ga i et intervju med Sunnmørsposten uttrykk for sin bekymring.

«Jeg er bekymret for leseinteressen blant barn og unge», sier hun,

Lunde viser til den internasjonale PRILS-undersøkelsen. Den har kartlagt leseferdighetene blant 10-åringer i 65 land. Særlig to ting er urovekkende om vi ser på norske barn og lesing.

Kun 13 prosent av 10-åringene sier de liker å lese. Gjennomsnittet internasjonalt er 42 prosent.

Dessuten faller leseferdighetene i Norge mer enn i alle andre land. PISA-undersøkelsen viser det samme. Og selv om norske elever fortsatt scorer høyt på leseferdigheter i begge undersøkelser, er utviklinga alvorlig.

PRILS-undersøkelsen handler ikke primært om leselyst, men om ferdigheter. Likevel er det verdt å merke seg at så mange forteller at de ikke liker å lese.

Ipsos leserundersøkelse for barn peker i samme retning. Tall fra 2021 viser at hver tredje gutt i alderen 16–19 år ikke leste en eneste bok i løpet av dette året.

Barn og unge leser altså mindre enn før og de leser færre bøker enn før. Mange leser ingen.

Likevel holder det ikke å si at det bare er lysten det er noe feil med. I PRILS-undersøkelsen kommer det også fram at bare en prosent av norske rektorer prioriterer å oppnå svært høye skoleprestasjoner. Snittet i undersøkelsen er 10 prosent.

Det kan være gode grunner til en slik prioritering, men å se bort fra at det har en effekt, er å stikke hodet i sanden.

Økt skjermbruk kan også ha en negativ effekt på lesinga. Det bør vi skaffe oss mer kunnskap om, slik regjeringa har tatt initiativ til nå. Vi må bare ikke uten videre tro at svarte skjermer er svaret, verken på at norske barn liker lesing dårligere eller at de leser dårligere enn barn i andre land.

Så forskjellig er ikke skjermtiden for barn i Norge og våre naboland.