Jubelen i NTNUs korridorer bør ikke ta slutt på en stund. Nobelprisen i medisin til May-Britt og Edvard Moser er historisk, og plasserer både NTNU og norsk medisinsk forskning ettertrykkelig på verdenskartet.
Glem olympiske medaljer i langrenn. Dette er både langt større og langt viktigere. Når Nobelprisen i medisin for første gang i historien går til norske forskere, har dette ikke minst stor betydning for statusen til norsk medisinsk forskning og norske forskningsmiljøer.Først og fremst er det selvsagt May-Britt og Edvard Moser som må gratuleres sammen med deres mentor John O´ Keefe som de deler prisen med. Prisen er en stor anerkjennelse av arbeidet de har lagt ned og resultatene de har oppnådd innen hjerneforskningen.
Samtidig betyr pristildelingen svært mye for forskningsmiljøet ved NTNU i Trondheim, men også for norsk medisinsk forskning generelt. Forskerparet fra Hareid og Fosnavåg har med dette vist at den kan hevde seg i verdenstoppen, og står som lysende forbilder.
En nobelpris var slett ikke et selvsagt framtidig resultat da de sto med hver sin ferske doktorgrad i et bombe-rom i Trondheim for å bygge laboratoriet sitt for 18 år siden. En forskerkarriere i Norge var heller ikke noe opplagt valg for de to talentene. Det var mer tilfeldigheter og en våken ledelse ved Psykologisk institutt som gjorde at de ikke søkte en forskerkarriere utenlands. Vegen fra gymnaset i Ulstein til en plass blant verdens fremste forskere har de funnet gjennom hardt arbeid og brennende engasjement.
For dem som har fulgt professorparet de siste årene, er ikke overraskelsen over Nobelprisen så stor. Det har vanket prestisjetunge priser før. For knappe to år siden fikk de Horwitzprisen, og i mai i år føyde Körberprisen seg inn i en etter hvert lang, lang rekke av høythengende utmerkelser for arbeidet deres.
Forskningen og prisene de er tildelt de senere årene har for lengst gjort dem til ettertraktede, internasjonale størrelser innen hjerneforskningen. Dette har bidratt også til å styrke NTNU og Kavliinstituttets posisjon i internasjonal medisinsk forskning.Likevel kan altså ikke de tidligere prisene sammenlignes med det en nobelpris i medisin betyr. Ingen pris henger så høyt, ingen pris gir større heder og ingen pris betyr større anerkjennelse. Prisen gir et omdømmeløft for norske forskningsmiljøer som det ennå ikke er mulig å forstå helt verdien og rekkevidden av.
Samtidig bør både prisen, og måten de to forskerne har nådd denne posisjonen på, tjene til solid inspirasjon for framtidige norske forskere og bevilgende myndigheter. Offentlige bevilgninger til forskning er i vårt land ikke akkurat kjent for å ligge i verdensklasse.På samme måte som unge forskere nå kan se at det er mulig å nå langt ved å legge lista høyt, bør norske politikere se at de også kan ha noe å strekke seg etter. Vi bør må ha som mål å legge til rette for at enda flere norske forskere kan hevde seg på dette nivået.