Det store spørsmålet er, nå som da, om vi skal gå for bokmål, nynorsk eller språknøytralitet i kommunen vår. Det finnes vel knapt noe mindre nøytralt enn språket vårt. Språk får det til å bruse i blodet, det skaper tabloide overskrifter i lokalavisene og høy temperatur i kommentarfeltene i sosiale medier. Det er i det hele tatt snodig at voldsstatistikken i Norge ikke er mer preget av mennesker som denger løs på hverandre med «spynorsk mordbok» og «krigsmålsordlisten».

Det var nok mange av oss som satt igjen med en følelse av at vedtaket om å gjøre Ålesund til en nynorskkommune var en slags trøstepremie i et større politisk spill. Det var noe rørende menneskelig ved de første Facebook-oppdateringene til Ålesund kommune på nynorsk i 2019. Det ble børstet støv av kuriøse nynorske ord som knapt var blitt brukt på over 70 år, og de ansatte ba ydmykt om forståelse.

Enkelte ble irriterte fordi nynorsken holdt et lavt nivå, mens andre ble rasende fordi målformen i det hele tatt ble brukt til dette formålet. Få år senere er nynorskbruken til kommunen heldigvis langt mer selvsikker. Det politiske vedtaket fikk altså en litt humpete start, men i 2020 ble det spikret en språkbruksplan som fastsatte at kommunen skal bruke et moderne og normalisert nynorsk.

Som den observante og tålmodige leser muligens har lagt merke til, skriver jeg selv på bokmål. Jeg er født og oppvokst i Ålesund, sier helt skamløst «ikke» og ikke «ikkje», og som ung ga ordet «nynorsk» meg lenge milde brekningsfornemmelser. Nøkkelen til nynorsk fant jeg først da jeg studerte ved Høgskulen i Volda. Her ble nynorsk brukt på en naturlig måte til all kommunikasjon. Først da gikk nynorsk fra å være et vakkert, høylitterært språk forbeholdt Olav H. Hauge og Halldis Moren Vesaas, til å bli et bruksspråk for hvermannsen som meg selv.

Denne moderne språkdebatten er definitivt langt fra over, så det er bare å finne frem popcornet og stålsette seg for det som kommer. Ivar Aasen kommer utvilsomt til å få grisebank post mortem, og bokmål kommer til å bli beskyldt for å være en dansk soss. Det kan være fristende å sammenligne det hele med en skolegård, men som lærer vet jeg at skolegården er langt mer sivilisert. Gjennom jobben ser jeg også daglig verdien av at elevene eksponeres for begge målformer, og at de får nyte både fruktene og byrdene av vår unike og litt underlige språksituasjon i Norge. Uansett hva som blir utfallet av debatten, håper jeg at kommunen vil videreføre kunnskapen Språkbruksplanen har ført med seg.

Språk er blodig alvor, men det er viktig å huske at det også er innmari moro. I tillegg er det jo den evige draumen me ber på, at vi ein dag skal lære noko nytt. Kanskje vil vi gjennom språklig mangfold gjøre nettopp dette.