Vassild er eksempel på et slikt fiskeri. En art som det i lang tid har foregått et kommersielt fiske på og som forsyner norsk industri med etterspurt råstoff som skaper aktivitet og verdier.

Uttaket av vassild har gradvis blitt redusert. Mens det i 2018 ble det fisket omtrent 16.000 tonn vassild nord for 62N, er kvantumet redusert til om lag 7.000 tonn i 2023.

Bildet som tegnes av ICES er at det står så dårlig til med vassildbestanden og at den knapt tåler å bli beskattet. Dette stemmer ikke med fiskernes erfaringer. Vassilda finnes langs hele kysten og i Barentshavet og tilgjengeligheten er svært god. Fartøyene fisker kvoten sin i løpet av tid.

Norge er kjent for å være ledende på havforskning, men situasjonen for vassild er dessverre lite tillitsvekkende. Vassild er en såkalt datafattig bestand og kvoterådene bestemmes i stor grad av hvordan bestandsindeksen fra et tokt utvikler seg. Toktet gjennomføres kun annet hvert år og er ikke designet spesielt for vassild, men omfatter også flere andre arter. At denne datainnsamlingen er sårbar for feil må være helt opplagt.

Videre er resultatet fra dette toktet som kun dekker et avgrenset område bestemmende for totalkvoten i hele den norske økonomiske sonen. En eventuell positiv utvikling av vassildbestanden sør for 62N fører derfor paradoksalt nok til at kvoten som fordeles til direktefisket blir lavere, ikke høyere. Det er også vanskelig å forstå at det ikke skal være bærekraftig å høste mer enn 9.500 tonn av en bestand som estimeres til å være på 400.000 tonn, det vil si under 2,5 %. Til sammenligning er høstingsraten på bestanden av vassild ved Færøyene og vest av Skottland 12 %. Med samme høstingsrate ville norsk kvote vært nærmere 50.000 tonn.

Det har vært mye dialog mellom næringen og forskningen om vassild de siste årene, men så langt har det ikke kommet noe positivt ut av dette. I kvoterådet for 2024 og 2025 foreslår ICES ytterligere kutt. Situasjonen er tragisk, ikke bare for de 30 fartøyene som har investert i rettigheter og bruk, men også for industribedriftene i land.

Vi støtter målet om at kvoter skal fastsettes basert på en kunnskapsbasert tilnærming, men bærekraftig ressursforvaltning innebærer også et ansvar om å tilrettelegge for at ressursene kan utnyttes. Det er vi ikke i nærheten av å gjøre nå, og det kommer vi heller aldri til å gjøre med mindre det blir gjennomført en fullstendig revisjon av forskningsinnsatsen. I påvente av at dette skjer, bør rådet fra ICES forkastes og neste års kvote settes til minimum 15.000 tonn.

Vassildfisket kan aldri komme på nivå med torsk og makrell, men den representerer et fantastisk potensial likevel. Men ingen kan utvikle en industri og opprettholde markeder på det lave og uforutsigbare kvotenivået vi befinner oss på nå.