I svaret sitt til meg den 29. juli om kritikken mot Pride, grip Jan Ove Vatne berre tak i ei sidesak i innlegget mitt, nemleg kven som starta det såkalla Stonewall-opprøret i New York i 1969.
Kjelda mi var Fred Sargeant, som mellom anna i eit intervju med Graham Linehan har fortalt om dette. Sargeant framhevar ei lesbisk kvinne, Stormé DeLarverie, som utslagsgjevande.
Å nøre oppunder hat
Kven som helst kan sjå dette intervjuet på youtube. Eg har ingen ynskje om å stå fram som ekspert, men eg veit at kampen om historia òg alltid er ein del av kampen om samtida.
Difor nemnde eg det.
Dette var likevel langt frå hovudsaka i mitt innlegg (26. juli), som var å legge fram grunnane mine til å vere kritisk til Pride på bakgrunn av kva Fri no står for og mi uro over kva politikken deira fører til.
Vatne har heilt sikkert rett i at svært mange som går i prideparadar ikkje stør Fri i alt. Det hindrar likevel ikkje at ein må tole at folk har innvendingar utan straks å nytte hersketeknikken med å skulde folk for å vere hatefulle.
Kjærleik er ikkje alt
For meg ville det vore meir interessant om Vatne – og Fri – gjekk inn på innvendingane mine. Som at lesbiske no, med den nye ideen om flytande kjønn, vert tvinga til å sjå på menn som sexpartnarar og sameleis at homofile menn må sjå på kvinner som definerer seg som menn, som partnarar.
Og korleis unge proto-homofile vert utsette for det eg vil kalle tvangskonvertering gjennom helseøydeleggande kroppsleg inngripen. Kva meiner dei om desse spørsmåla?