Jordbruksoppgjøret blir avgjørende. Dersom regjeringen ikke setter inn tiltak risikerer vi at en hel tradisjonsnæring kan forsvinne.

Norsk ull er tradisjonsindustri. I nesten 1000 år har den vært en viktig hjørnestein i mange lokalsamfunn og ditto gårdsbruk. Den har gitt oss bunaden, lusekoften, Marius-genseren, ullsokker, møbelstoff og pledd. I takt med at Norge ble industrialisert har ullproduksjonen blitt en viktig næring som bidrar med arbeidsplasser og verdiskaping over hele landet, og særlig i distriktsområder. Bare vi som underskriver dette innlegg har produksjon i fire ulike fylker.

Til tross for at ullprodukter er etterspurt sliter vi som produsenter – meningsløst nok – med å levere på grunn av mangel på råvarer. Fra 2010 til 2020 har produksjonen av Norsk klassifisert ull falt fra 4.400 tonn til 3.600 tonn. Går en lenger tilbake var årsproduksjonen over 5.000 tonn. I samme periode har produksjonstilskuddet gått ned. Dersom vi regner med inflasjon blir effekten enda større.

Fortsetter utviklingen risikerer vi at lønnsomheten blir så lav at mange bønder ikke lenger vil utvinne ull. Da kommer den enten til å bli kastet eller brent, som igjen vil være en stor miljøutfordring, særlig når vi vet at ull i utgangspunktet er et bærekraftig plussprodukt som er hundreprosent resirkulerbart.

Vi snakker om en næring det har tatt generasjoner å bygge opp, men som nå dessverre står i fare for å forsvinne. Det handler ikke bare om arbeidsplasser, men også erfaring og kunnskap innen gårdsbruk, design og håndverk. Paradokset blir dermed stort når man ser det i lys av debatten om å utvikle distriktsnæringer. Ullproduksjon bidrar med arbeidsplasser i Innlandet, Vestland, Rogaland, Trøndelag og Møre og Romsdal. Ikke minst gjør den seg relevant som eksportnæring med økt etterspørsel fra utlandet. Dessuten er produksjon av ull et stjerneeksempel på nettopp det vi leter etter i våre dager: Industri i sirkulærøkonomi. Til tross for dette er næringen nå truet. Vi tror ikke det er et bevisst politisk grep, men heller å ta norsk ullproduksjon for gitt. Det kan vi ikke fortsette med.

Noen vil kanskje spørre seg: hvorfor kan vi ikke bare bruke ull fra andre land? Selvsagt kan man det, men det er i tilfelle et nederlag. Ganske enkelt fordi ull fra Norge har etterspurte egenskaper som delvis skyldes gunstige klimatiske forhold og delvis målrettet avl gjennom generasjoner. Derfor er det også viktig at vi forvalter bestanden og produksjon slik at norsk ull fortsatt vil være et viktig råstoff for norsk industri og norske arbeidsplasser. Det er også slik at ull er en langsiktig fiber i den forstand at kluss med avl kan gjøre den ubrukbar på svært kort sikt, og å rette opp feil gjennom avl vil ta generasjoner å rette opp. Det haster derfor å bedre bondens økonomi på en slik måte at produksjon av de beste og mest etterspurte kvaliteter opprettholdes.

De neste ukene skal staten bli enig bondelaget og småbrukerlaget om rammevilkårene for landbruket. Partene bør der stille seg spørsmålet: synes vi norsk ull er et kvalitetsprodukt det er verdt å ta vare på og videreutvikle eller er vi villige til å la bransjen forsvinne sakte, men sikkert? Vi håper regjeringen viser ambisjoner for næringen og legger rammevilkårene til rette.