Tross en politikk tuftet på at overskudd fra pengespill og lotteri i Norge skal gå til frivillige organisasjoner, har utenlandske spillselskap i snart to tiår fått operere nesten uhindret.

En mislykket spillepolitikk viser nå sitt sanne ansikt når flere organisasjoner står frem i media og melder om akutt pengemangel. For over 3,5 mrd. kroner som hvert år renner ut av landet og rett i lommene på superprofitable utenlandske spillselskap, kunne kommet godt med i klubbkassene.

Konsekvensene av en ukontrollert spillerflukt til utenlandske spillselskap vises ved en mangedobling av spilleavhengige og manglende kontroll. Glemt er alle ressurser som kom frivilligheten til gode gjennom private selskaps pengebidrag og støtte.

Spesielt utsatt er den store delen av frivilligheten som står uten sugerør i statskassen, uten talerør og uten politisk påvirkning i offentligheten. Alle pengene som tilfalt organisasjonene gjennom gevinstautomatene, drevet av private norske spilleselskap, fremstår i dag som en ensidig forbudt historie.

Kampen om markedskontroll gjennom monopol har gått på bekostning av frivilligheten. Utfordringene har for lengst innhentet smalsynte rådgivere og naive politikere. Utfordringene vil vedvare så lenge fornuftige løsninger hindres av staten v/Norsk Tipping og politikeres ensidige kommunikasjon.

Statens påstand om at de har stoppet spillerflukten stemmer dårlig med den informasjon som lekker ut fra utenlandske spillselskap.

Omfattende politisk og juridisk påvirkning for å endre spillepolitikken har ikke fått gjennomslag. Flere rettslige prosesser med overveldende bevismateriale for å få kjent norsk spillepolitikk ulovlig etter EØS-avtalen har heller ikke ført frem. Norske domstoler unnviker å ta en aktiv tilnærming til EØS-avtalen. Det er skuffende.

For meg har frivillighetens rammevilkår alltid vært fokus. Målet vil alltid være en politikk som ikke favoriserer statens ensidige behov, men er tuftet på forskning og fakta. Når jeg opplever at Stortinget og skiftende regjeringer ikke leverer det de har vedtatt og lovet, da sier jeg ifra.

Når jeg i tillegg opplever at domstolene unnviker å gå tungt inn i den EØS-rettslige siden av saker som berører enerettsmodellen, da roper jeg et høyt varsku! I dommen i Norsk Lotteri-saken kan frivilligheten være utsatt for et regelrett justismord!

Ingen som kjenner mitt virke og fartstid bør overraskes av min kritikk. Når jeg kritiserer, er det fordi krystallklare lovnader i stortingsvedtaket ikke er oppfylt og fordi domstolenes behandling er mangelfull. Derfor burde min kritikk applauderes av alle som vil være med å slåss for en spillepolitikk som fungerer og ivaretar de små frivillige organisasjonene.