Kirkemøtet sa 11. april ja til å åpne for homofil vigsel i Den Norske Kirke. Det er positivt og et steg i riktig retning for en mer inkluderende kirke. Jeg er glad for at Kirkemøtet har tatt dette standpunktet, og håper at det er en liten gjenoppreisning for den urett som kirken og samfunnet for øvrig har påført homofile.
Hverken kirken eller samfunnet kan noen gang gjøre opp for denne uretten, men burde ikke tilstrebe det ved å tvinge prester til å velsigne et ekteskap de ikke mener er riktig.
Midt i gledesrusen har det kommet sinte ytringer mot prester som ytrer at de ønsker å reservere seg. Dette sinnet, og karakteristikken av de som ønsker å reservere seg, forsurer for meg det som burde være en gledens tid. For meg hersker det ingen tvil at kjærlighet mellom to personer av samme kjønn er like fullverdig som kjærlighet mellom en mann og en kvinne. Å gå fra et slikt standpunkt, til å hevde at alle som ikke mener at det er forenelig med deres syn på ekteskap som en kirkelig institusjon, er homofobe, trangsynte og mindreverdige mennesker, blir for meg like frastøtende som når andre i kirken hevder at homofili er en synd. Vi er alle ulike, med ulike tanker, følelser og meninger. Det burde også kirken ta hensyn til, ikke bare det synet som til en hver tid har majoritet blant delegatene i Kirkemøtet.
Jeg kjenner for mange gode mennesker som fremdeles ikke mener at homofil vigsel i kirken er riktig, til at jeg kan støtte enkelte av de reaksjonene som er kommet frem i etterkant av Kirkemøtets vedtak. Finnes det unntak? Finnes det enkeltpersoner i kirken som slettes ikke har en holdning ovenfor homofile som er akseptabel? Antageligvis. Men å skjære alle over en kam er like lite liberalt som det er å sette andre grupper i bås. Det er et fundamentalt skille mellom det å tillate homofil vigsel i kirken, og det å pålegge alle prester å gjennomføre disse vigslene. Noen rettigheter og muligheter, som muligheten til å leve sammen i utenomkirkelige partnerskap eller retten til selvbestemt abort, er prinsipper som vi som samfunn uansett bør holde i hevd. Å vie seg i kirken er ikke en universell menneskerettighet, og som vi som sekulært samfunn uansett ikke kunne håndhevet. Stortinget kan ikke bestemme hva kirken skal mene, og kirken kan heller ikke bestemme hva enkeltprester skal mene. Det ville vært i strid med det prinsippet en åpen folkekirke står for og er valgt inn på. I denne saken bør kirken først og fremst sikre at de som ønsker det, skal få gifte seg i kirken. Kirken burde også sikre at de prestene som har vært en del av det fellesskap religionen representerer, som deler grunnleggende verdier om nestekjærlighet, men som ikke deler flertallet av Kirkemøtets tolkning av ekteskap, også fremdeles føler seg velkomne i kirken.
Ekteskapet er vakkert, og jeg er glad for at flere homofile skal få muligheten til å gifte seg slik de ønsker, med en velsignelse i kirken. Jeg håper vi får stadig flere prester som ønsker å være en del av inngangen til deres ekteskap. Jeg håper også at vi i debatten om ekteskap og kirken holder fast ved det grunnleggende prinsippet som står bak denne endringen: At vi alle er ulike, men har samme menneskelige verdi, uansett.