På Sunnmøre gikk det galt da styret i sentralmuseet VITI på egen hånd bestemte at musea i den konsoliderte stiftelsen som omfatta alle musea på Sunnmøre, måtte gi fra seg eiendomsretten til gjenstander og andre verdier de ellers satt på, for å få lov til å få fortsette i museumsfellesskapet.

Dette ble påstått å være et krav fra statlige myndigheter lenge etter at en visste at dette ikke var sant. Deretter skulle det være opp til styret i stiftelsen å avgjøre dette, uansett om det kom til å sprenge det konsoliderte regionmuseet eller ikke.

Det er likevel ikke VITI som er hovedproblemet. Problemet er like mye fylkeskulturadministrasjonens rolle, manglende forståelse av museum som hybride stiftelser, uformelle nettverk og ikke minst at kulturpolitikerne ikke har tatt den plass de skal ha.

I flere omganger har fylkeskulturpolitikerne uttalt sin bekymring over det havarerte museumssamarbeidet, og de har etterlyst åpninger for å finne løsninger. Ingen ting skjedde. Tvert imot vet vi at fylkeskulturdirektøren og leder i fylkeskulturstyret (KNF-utvalget) møtte VITI kort tid etter møte i fylkeskulturstyret og beroliget VITI med at de kunne fortsette prosessen som før.

Det mest interessante i dette møtet er likevel at det ble stilt et spørsmål om hvorvidt aktuelle vedtak i fylkeskulturstyret skulle være i «strid med fylkeskommunal museumspolitikk». Dette er reelt sett et spørsmål om hvordan man kan argumentere for å passivisere fylkeskulturstyret.

Denne strategien tok fylkeskultursjefen i bruk da administrasjonen seinere anket et vedtak om å fordele statlige og fylkeskommunale midler mellom VITI og det som nå er stiftinga Museum Nordvest, som omfatter de aller fleste lokalmusea på Sunnmøre, til fylkesutvalget

Sunn fornuft og ansvarsfølelse for det samla museumstilbudet på Sunnmøre tapte dessverre for politisk spill og uformelle nettverk, og midler som i utgangspunktet var beregnet til alle tretten musea på Sunnmøre, endte opp hos VITI.

I dag står deler av kulturarven på Sunnmøre, slik vi møter den på lokalmuseum i by og bygd, på skade. Uten tilskudd fra fylkeskommune og stat, går de på sparebluss og førsteprioritet kan være å ha råd til nødvendige forsikringer. Viti fikk hele potten, og det merkes.

Fylkeskulturstyret forstod at museumsstriden ikke kunne løses uten ekstern hjelp. Telemarkforskning fikk oppdraget og saken burde være i de beste hender, men slik gikk det ikke.

Rapporten fra Telemarkforskning ble levert og på hjemmesida til fylkeskommuna heter det; «Konklusjonen er tindrande klar. Eit fjerde regionmuseum vil ikkje styrke museumssektoren i Møre og Romsdal.»

Unnskyld, men jeg har ikke hørt noen som mener at to museumsstiftelser på Sunnmøre skulle være bedre enn en, slik en hadde det i utgangspunktet.

Da administrasjonen orienterte fylkeskulturstyret om at en ville søke ekstern hjelp, nektet fylkeskultursjefen politikerne å respondere på dette. De som har ansvaret og eier problemet, fikk ikke komme med innspill på hva de ønsket hjelp til. Administrasjonen skulle utarbeide bestillinga, fikk vi høre, og resultatet ble deretter. En er kommet like langt.

Som Telemarkforskning sier: «For kulturarven er det viktig at VITI og miljøene bak stiftelsen Museum Nordvest får hjelp til å løse konfliktene de har og gjenreise tilliten». Dette er nøyaktig hvor en var før en ba om «ekstern hjelp.»

Telemarkforskning ble ikke bedt om å klargjøre og vurdere det konkrete grunnlaget for museumsstriden på Sunnmøre, og gjør det heller ikke. Da er det ikke lett å vite hvordan en eventuelt kan gå videre. Er det grunnlag for å tenke seg ei ny samling av musea på Sunnmøre? Hvis ikke, hva er da alternativet?

Ellers er rapporten interessant når den tar for seg viktige spørsmål rundt representative samlinger mens den tar lett på kravet om lokal forankring.

Mange museer gjerne har for mye av det samme, og mangler det mangfoldet som kan speile større deler av historia vår

Når det gjelder representative samlinger er Ålesund Museum spesielt interessant ved å dekke 1900-tallet og bykultur. En patrisiervilla i nyklassisisme på byens høyeste og mest sentrale punkt, kan bli mye mer enn slik den fremstår i dag

Viktigere er imidlertid av museet eier en hel bygård fra tida etter bybrannen, en eiendom som en vurderer om en må selge etter at museets økonomi er satt i spill.

Jeg tviler på om noe bymuseum i landet har et bedre utgangspunkt for å utvikle framtidas museum over nyere tid.

Et viktig museumspolitiske mål er å utvikle og utnytte styrken ved etablerte lokalmuseer i by og bygd. Rundt samlingene finner vi frivillighet, nærhet, ansvar, tillit, kompetanse, og i beste fall et ønske om å gjøre museene til en levende kulturinstitusjon i lokalsamfunna.

Fylkeskulturstyret skal behandle saka nå i november, men innstillinga som foreligger er problematisk.

Ingen har noen gang ment at ikke musea på Sunnmøre burde være samla. Spørsmålet burde være om samling er mulig, og om hva alternativet i tilfelle er.

Det nye fokuset skal være en såkalt samlingsbasert utviklingsmodell etter råd fra Telemarkforskning, blir det sagt. En ser da bort fra at dette gjelder i det de kaller en fase tre hvor en organisatorisk og økonomisk plattform er på plass. Så langt har vi ikke kommet i vårt fylke. Det er det som er problemet.

Fremdeles gjelder kravet om lokal forankring. At et regionmusen skal « vurdere lokale samlinger i åpne møter i lokalsamfunnene..» er ei svært kreativt tolking av hva kulturpolitikere har vært opptatt av.

Forslag til vedtak svarer ikke på den politiske prosessen med uro, misnøye og forventninger om å finne ei løsning basert på situasjonen på bakken på Sunnmøre. Det alvorligste er likevel at forslaget ikke er en garanti for at en kan sikre kulturarven, forvalte den og formidle den i by og bygd, slik oppdraget til fylkeskommuna er.