Denne stadige nedskjæringen av tilbud, kontinuerlige driftskutt og tåspissdans på kanten av lovverket, er det motsatte av å satse på eleven.
Tirsdag 28.11 kom beskjeden om at fylkesutvalgets politikere åpner for budsjettkutt i videregående skole. Det kan virke som om enhver stein ikke bare skal snus, den skal pulveriseres og helst forsvinne. Tilbud skal kuttes, og den ultimate taperen her er eleven.
Budsjett: Åpner for kutt i videregående skole – rører ikke ferjeprisen
Som lærere og lektorer møter vi daglig utfordringene som disse nedskjæringene medfører. Kanskje det er på tide at vi snur bordet og gir politikerne våre noen «nyttige» tips om hvordan de kan «spare» enda mer effektivt? For hvem er det som tross alt kjenner best hvor skoen trykker i skolen i dag?
Akkurat når vi trodde at våre videregående skoler i Møre og Romsdal knapt kunne overleve, har vi en strålende idé: La oss presse de allerede tynnslitte ressursene enda litt mer! Vi begynner med å fjerne fagpersonell – fordi hvem trenger kvalifiserte lærere når man kan ha stor variasjon i kompetanse?
En stor takk til våre politikere som har sørget for at vi allerede leder an i kappløpet i Norge mot flest mulig ukvalifiserte ansatte i skolene. Og hvorfor stoppe der? La oss øke lærernes arbeidsmengde uten å endre stillingsprosenten. Med lærere allerede presset til bristepunktet, og undervisningstiden som stadig forvitrer til fordel for økte administrative oppgaver, må vi jo spørre: Er dette toppen av effektivitet, eller er det rett og slett en oppskrift på skolens kollaps?
«– En systematisk og langvarig omfordeling fra utdanning over på samferdsel»
Vi kan jo fjerne hele utdanningstilbud, slå sammen klasser og kalle det «effektivisering». Store klasser er jo sikkert mer sjarmerende, og hvem bryr seg om individuell oppmerksomhet til elevene? Dessuten, å kutte i støttefunksjoner, spesielt for de med spesielle behov, er jo videre en strålende idé. Spesialundervisning er jo overvurdert, ikke sant?
Vi må heller ikke glemme elevundersøkelsene som viser økende mistrivsel blant elevene. Men i en verden der vi måler suksess i sparte kroner og ikke i elevers trivsel, er vel det bare et lite offer?
Et seriøst forslag kan derimot være å fjerne undervisningsevalueringen, et initiativ startet av politikerne selv. Det er selvsagt viktig at elever gir tilbakemeldinger på undervisningen, men det nåværende, kostnadskrevende systemet med kollektive evalueringsskjemaer er verken forsket på eller kvalitetssikret. Dets organisering og oppfølging krever betydelige ressurser både på skole- og fylkesnivå.
Med kniven på strupen fra flere år med nedskjæringer, ser vi daglig konsekvensene for våre elever. Fortsetter vi med disse kuttene i utdanningstilbudet, blir «å spare oss til fant» en uunngåelig realitet. For fylket vårt skriker etter arbeidskraft – burde vi ikke da satse på ungdommen?