Havnen har bygget en passasjerterminal for Hurtigruten uten å spørre rederiet om det er behov for slike fasiliteter, eller om rederiet ønsker å betale for det.
Når rederiet protesterer på en regning de mener er altfor stor, svarer havnen med å sende Hurtigruten til Flatholmen. Hurtigruten står allerede for rundt 20 % av havnens totale inntekter fra anløpsavgift og kaivederlag. Man kan spørre hvorfor havnen ikke har fått på plass avtale med sin største kunde om bruk og betaling for passasjerterminalen før man starta bygging. Svaret er selvfølgelig at havnen ikke trenger å bry seg om dette.
Hurtigruten er forpliktet til å anløpe Ålesund, og da kan havnen behandle rederiet etter eget forgodtbefinnende. «Ekstratjenester» mot betaling kan påtvinges. Ellers blir hurtigruteskipene henvist til kai langt utenfor sentrum. Denne saka er pinlig for Ålesund. Reiselivssjefen priser seg lykkelig over at flere internasjonale reiselivsmagasiner kommer til byen mens Hurtigruten fortsatt anløper sentrum. Det tar som kjent mye lengre tid å bygge opp en merkevare enn det tar å rive den ned.
Merkevaren Ålesund er nå i fritt fall både som turistdestinasjon og som havneby. NHO Sjøfart har gjentatte ganger påpekt svakheter i havneloven, som gir rederiene altfor dårlig beskyttelse mot monopolhavner uten magemål. Med dagens rammeverk, er det dessverre mer lønnsomt for havnene å drive utpressing enn å inngå avtaler som også rederiene kan leve med.