I min ungdom jobbet jeg på det som da het Statens fryseri i Steinvågsundet. Da fikk jeg på sesjon tittelen Fryseriarbeider. Noe som hang med meg i vernepliktsboken. I tillegg jobbet jeg på ulike buer med å stable klippfisk i feriene. Noe jeg var stolt av og glad for å få erfare. Vi hadde det fryktelig morsomt på Staten og Gryttenbua i Steinvågen og Brosundet. Der jeg lærte mye om klippfisk og vraking.

I sju år hadde jeg og min mann hus i Stamsund, Lofoten. Der fikk jeg utvidet min horisont om tørrfisk og kunnskap om forskjellen mellom klippfisk og tørrfisk. Som begge er delikatesser i mer sydlige strøk.

Når en henger torskehoder på hjell, kalles det ofte for Nigeria- eller Afrikakvalitet. For dem som husker Biafrakrisen i Nigeria, der vi så bilder av barn, underernært, med store mager, Som manglet proteiner i kosten. Tørket fisk er en proteinkilde. Kasper Fossum sier i Sunnmørsposten. 19. oktober; at torskehoder er måsemat, ikke menneskemat. Nei, Kasper Fossum! Torskehoder er livreddende. Jeg selv slurper i meg kinnkjøttet med glede. Øynene er jeg ikke helt fortrolig med. Tungen spises med god appetitt.

Å kimse av det som er en av vår største eksportartikkel er ikke greit. Kasper Fossum sier han er fra Jæren. Der kuene promper og raper metangass hele dagen lang. I tråd med den gryende grønne hverdagen. Han ser heller ikke det ironiske når Johan Grytten ber om torskehode til dessert. Det blir som hun som ble spurt om hun ville ha mer rømmegrøt og som svarte at hun heller ville ha mer fett.