I 1992–93 var vi to personar som starta med å restaurere dei gamle nausta i Geiranger sentrum til næringsformål, Holenaustet og Steffånaustet.
Vi brukte arkitektar og måtte søkje til fleire instansar for å få lov å starte prosessen.
Restaureringsarbeidet var strengt regulert og overvaka av blant andre fylkeskonservatoren i Møre og Romsdal fylkeskommune. Dette gjaldt alt av løysingar for både konstruksjon, materialval og utføringar.
Vi fekk gode tilbakemeldingar og positive kommentarar for resultatet.
No vel 30 år seinare, etter at Geirangerbygda både har fått UNESCO-verdsarvstatus og det gamle naustmiljøet ved fjorden av myndigheitene er definert som verneverdig, ser det ut som alt er tillate og alle kan ta seg til rette med eigne løysingar.
Der er sterkt varierande material- og fargebruk, endring av fasadar mot fjorden, mange ulike løysingar for skilting og markering mot gågata og andre skjemmande detaljar.
I tillegg vert uteområda på nedsida og «krøpa» mellom nausta brukt til oppbevaring av rusk, boss, varer, utstyr og opphaldsplassar for tilsette i diverse bedrifter i området.
Dette er svært uheldig både for utsjånad og sikkerheit.
Det har vore tallause møter om diverse tema for Geiranger sentrum gjennom lang, lang tid. I svært mange av desse har det bevaringsverdige naustmiljøet stått sentralt.
Vidare er det utarbeidt rapportar, arkitektutkast, tettstadanalysar, designmanualar, forslag til tiltak og mange gode idear til oppgradering og bevaring av området. Mange av desse peikar på at naustmiljøet er viktig og må prioriterast.
Naustmiljøet, både nedsida og gågata, er ynda og viktige attraksjonar for dei mange tusen av besøkande kvart år.
Personleg har eg allereie hittil i år fått mange kommentarar frå besøkande om dette, slik som: «Geiranger kan ikkje vere kjent med dette», «det kan ikkje sjå slik ut lenger», «kven tillèt slikt?»
Etter alle møter og konferansar med ansvarlege personar til stades, og planar som er laga, spør eg berre: Kven tek ansvar?