Norsk og nordisk fagbevegelse er i en særstilling i verden, i det vi her til lands gjerne kaller den norske modellen. En viktig grunn til at Norge er et godt land å bo i er at arbeidslivet er organisert og ryddig, og at sterke fagforeninger forhandler med sterke arbeidsgiverforeninger og blir enige om hvordan man kan kombinere hensynet til et vekstkraftig næringsliv og rettferdig fordeling.

Dette er det bred enighet om. Som vestlending som er stolt over eksportindustrien vår, er det ekstra fint å vite at en av grunnene til at våre verft og fabrikker gjør det bra er at tillitsforholdet mellom alle på jobben er sterk. Det at fagarbeideren kan gi ingeniøren eller direktøren klar beskjed, og vise versa, er selve nøkkelen til vår konkurransedyktighet. Dette blir mulig fordi vi har sterke fagforeninger.

I andre land er det annerledes. Heller enn å forme samfunnet gjennom forhandlinger, som i Norge, er de franske fagforeningene henvist til gatene. I USA har politikerne i Washington jobbet systematisk med å undertrykke muligheten til å organisere seg. Det har bidratt til det eksplosive forskjellssamfunnet de har der borte.

Å løfte røsten mot forskjellene i samfunnet er en like selvfølgelig del av fagbevegelsens jobb som å møte kriser med ansvarlige løsninger. Det virker å falle høyresiden tungt for brystet. De siste dagene har både PR-rådgiver Morten Woldsdal, fra PR-byrået Izzue i Finansavisen, og Kristin Clemet fra den borgerlige tankesmien Civita her i Sunnmørsposten, skrevet innlegg som handler om venstresidens og LO-lederens måte å snakke på, heller enn politisk innhold.

Innleggene er de siste i rekken av mange. Man kan spørre seg selv hvorfor? Jeg synes strategien virker ganske åpenbar. Når de fleste er enige i at det er større økonomiske forskjeller i Norge enn det burde vært, er det vanskelig for de som har aller mest å få sympati for at de burde betale mindre i skatt. Men sympati kan man få om man fremstilles som offer for harde ord. Så la det bli en meta-debatt om ordbruk, fremfor om realiteter.

Det tjener verken den politiske debatten eller norsk næringsliv på.

Debatten om debatten fremstår dessuten mer enn historieløs. Husker de ikke Yngve Hågensen? Har de ikke sett «Makta»? Det politiske ordskiftet har alltid hatt temperatur, men Clemets ene eksempel her i Sunnmørsposten, at LO-lederen bruker karakteristikken «litt stakkarslig», er ikke hard retorikk. Det er slik det er helt vanlig å prate. Ganske anstendig i forhold til flere av høyresidens sentrale politikere de siste årene, som kanskje toppet seg med Sylvi Listhaug, som måtte gå av som statsråd fordi hun sprengte alle grenser for anstendig offentlig debatt.

Det er klart det er store interessemotsetninger i debatten om skatt og fordeling. Høyresiden og venstresiden i politikken ønsker seg to litt forskjellige samfunn. Hvordan overskuddet av det vi skaper sammen skal fordeles er jo noe av selve politikkens grunnproblem. Om det nå var slik, at det går en kule varmt i diskusjoner om helt ekte, dype interessekonflikter, er nå det egentlig så farlig?

Hva om vi kunne diskutert realitetene om skatt, ulikhet og hva som er et godt skattesystem for Norge? Realiteten er at Norge skattlegger personlig eiendom i langt mindre grad enn våre naboland, samtidig som forskjellene i samfunnet er store og økende. Når skatten på kapital er høyere, kan vi senke den på arbeid og dermed bidra til at det blir mer lønnsomt å jobbe. Eller som regjeringen gjorde med lakseskatten: Finansiere kraftige kutt i barnehage-regningen til alle.

Ingen skal få meg til å tro at folk som har brukt hele livet sitt i politikken blir opprørt på ekte av at Peggy Hessen Følsvik bruker helt vanlige folkelig talemåter, slik en LO-leder skal.

Det handler om å flytte debatten fra en diskusjon om fordeling til en meta-samtale. En debatt om debatten. Det er synd, fordi vi trenger politisk diskusjon om fordeling. Men høyresiden virker ikke spesielt interessert i å diskutere de faktiske forskjellene i samfunnet.