Saken om gondol på Sulafjellet er nå lagt ut til første gangs høring av Sula kommunestyre. I saksframlegget er det påpekt bedre dokumentasjon av det totale klimaavtrykket ved både bygge- og driftsfasen samt bedre dokumentasjon av CO₂-utslipp fra naturinngrep.

Det er gode grunner til dette, men det er samtidig også viktig å ta hensyn til hva disse inngrepene og et svært synlig inngrep og master i åpent terreng betyr for folks forhold til sin nærnatur, sitt turområde, ja rett og slett livskvalitet. Den reelle verdien av natur er imidlertid fortsatt ikke erkjent, dels fordi naturens verdi er underkommunisert, og dels fordi vi fortsatt lever med den illusjon at det er en endeløs natur der ute. Derfor blir naturen altfor ofte en salderingspost i møte med argumenter knyttet til økonomi og arbeidsplasser.

Vi befinner oss i to pågående kriser (dette ellers så inflaterte begrepet er trolig på sin plass her), nemlig klimakrisen og naturkrisen. Hvor tett sammenkoblet disse er har nok ikke nådd helt inn, men det er i alle fall reflektert i regjeringens Hurdalsplattform som i klartekst fastslår at Klima og natur skal være rammen rundt all politikk. Det er her som ellers viktig å tenke globalt, men handle lokalt. Det er ikke «de andres» ansvar å ta vare på natur og bekjempe klimaendringer, det er alles ansvar.

Natur har mange verdier, den har en egenverdi, den gir opplevelsesverdi og den gir et sett med økosystemtjenester fra folkehelse til pollinering og vannrensing og ikke minst CO₂-opptak og klimaregulering – som også naturligvis har store økonomiske verdier. Allikevel er det kanskje viktigste argumentet den effekt det har på vår opplevelsesverdi, følelse av tilknytning og identitet knyttet til nærnaturen. Når sindige sunnmøringer protesterer mot vindmølleparker så skyldes det i bunn og grunn den tette koblingen mellom nærnatur og livskvalitet.

Det er også en merkelig idé dette at naturen må tilrettelegges og utvikles. Naturens verdi er ikke bare hva den er, men også hva den ikke er. Natur er nettopp fravær av inngrep og fravær av støy, tidspress og dagliglivets forventninger. Natur er et frirom, og det er den best uten inngrep. Også for turister er det i økende grad det intakte som appellerer ved norsk natur, man behøver ikke reise til Vestlandet for å oppleve gondoler, det finnes i rikelig monn andre steder.

Alle er «for natur», og nordmenns erklærte kjærlighet til naturen er stor. Allikevel trekker den altfor ofte det korteste strå, og mye av dette skyldes at natur fortsatt ses som et kjekt-å-ha gode, men som må vike når samfunnet melder seg på med sin mer eller mindre velbegrunnede behov, gondoler og annet. Av og til må selvsagt også naturen vike, men da må det være med enn vesentlig bedre begrunnelse enn den vi når ser for gondolbanen på Sulafjellet.