Det mangler helsearbeidere i offentlig sektor, det mangler arbeidskraft i fiskerinæringen og i jordbruket, det mangler arbeidskraft i byggenæringen, restaurantbransjen snakker om krise.

Sysselsettingstallene i Norge er forholdsvis høye, og arbeidsgivere skriker etter arbeidskraft, og behovet for arbeidsinnvandring synes å være uendelig. Det kan synes som om man har et stort og udekket arbeidskraftbehov i Norge, hvor befolkningen blir stadig eldre. Den gode nyheten er at løsning også finnes. Og at den ligger rett foran nesen vår.

Rundt 600.000 nordmenn står utenfor arbeidslivet selv om de er i arbeidsdyktig alder. 114.000 unge i alderen 20–29 år gjør i dag ingenting. Altfor mange av disse har rett og slett ikke behov for å jobbe. Særlig ikke når de offentlige støtteordningene er så gode at de ikke stimulerer til aktivitet.

Det som vil få Norge ned i knestående ikke vil være et langsomt bortfall av oljeinntekter, men de økte offentlige utgiftene – ikke minst til å finansiere personer som ikke er i arbeid.

Arbeidsavklaringspenger er i 2022 budsjettert med 32,8 milliarder kroner, opp 1,4 milliarder kroner. Utgiftene til uføretrygd anslås til 111 milliarder kroner i 2022, opp 7 milliarder kroner fra saldert budsjett for 2021. Økningen skyldes stort sett flere mottakere. Utgiftene til sykepenger for arbeidstakere er anslått til 42,2 milliarder kroner i 2022, opp 1,6 milliarder kroner fra 2021.

Dette er utfordringer som har en enorm utgiftsside, men ikke minst behovet for å få satt «arbeidskraftreserven» i nødvendig aktivitet i et sysselsettings og velferdsperspektiv. Jeg er innforstått med at årsakene er mange og ulike til at personer står utenfor arbeidslivet. Hensikten er heller ikke å sparke nedover mot utsatte enkeltindivid, men rette fokus på strukturelle mangler ved systemet. «Lediggang er roten til alt ondt» sier ordtaket. Det å være i aktivitet har i så måte alltid vært et viktig samfunnsmål. Ikke alt som er ondt kan tilskrives lediggang og utenforskap,- men mye kan. Fattigdom, sosiale ulikheter, psykiske lidelser og enorme samfunnsmessige kostnader inngår her. Det må motiveres til å være i aktivitet, og arbeidsgivere må få sterkere insitament for å ville ta imot denne reservestyrken.

Dette betyr at man trolig må se på flere virkemidler på en gang; vilkårene for de ulike ytelsene, hele innretningen av sykelønnsordningen, muligheten for å kunne kombinere trygd og arbeid, sette økte krav bak ytelsene, målrettede tiltak for arbeidsgivere som gjør at disse får redusert risiko ved å ta imot, og som i en fase kompenserer arbeidsgivere for å ta imot personer med redusert arbeidsevne, måten Nav følger opp aktivitetsplikt på etc.

Man må ikke være en klarsynt Lilli Bendriss for å se at situasjonen i dag ikke er bærekraftig, og at Norge ikke har råd til å la være å gjøre noe med dette problemet.