Det er rart at livet kan være så vondt og godt på samme tid. Jeg ser frisk ut, og jeg føler meg mest frisk. Kreften begrenser meg relativt lite, og det er jeg ekstremt takknemlig for. Samtidig er det vanskelig for både meg selv og de rundt meg å forstå brutaliteten i denne sykdommen, hvor ekstremt uforutsigbar den er.
Jeg hadde to små barn på to og fire år da jeg fikk diagnosen brystkreft. Det var et sjokk, men jeg hadde gode odds. Tre år seinere kom beskjeden om at kreften hadde spredd seg til skjelettet. Det var en brutal beskjed. Jeg skjønte hva det betydde, og ordet «uhelbredelig» gikk på repeat i hjernen min. Det finnes ingen medisin i dag som helbreder brystkreft med spredning, men det finnes behandlinger som kan holde kreften stabil.
Hver tredje måned møter jeg på sykehuset for ny dom. I tiden før kontroll setter spenningen seg i kroppen, gjør det vanskelig å puste. Beskjeden legen har til meg betyr alt. Jeg vet aldri hva jeg har i vente, jeg må være forberedt på alt. Jeg har sittet på venterommet full av vondter og fått vite at alt er bra. Jeg har følt meg helt fin og fått beskjed om at kreften vokser, og at behandlingen ikke virker. Angsten er den dagen de ikke har noe mer å tilby meg.
Dette er en del av realiteten jeg må forholde meg til. Det er viktig for meg at menneskene rundt meg forstår denne uforutsigbarheten og anerkjenner frykten som ligger i den.
Ragnhild og familien står midt i sitt livs verste mareritt
Å ha små barn i møte med kreftsykdom bidrar til normaliteten i livet. Det handler om å gjøre hverdagen så god og vanlig som mulig. Livet vårt består fortsatt av lekser, småkonflikter, latter og kjærlighet. Og store mengder ventesorg, som noen ganger river sånn i hjertet at jeg ikke vet hvordan jeg skal puste. Sorgen over alt jeg kanskje ikke får oppleve, å ikke få være der for barna i alle situasjoner der de trenger en mamma, det er det verste med denne sykdommen. Jeg kan ikke la den sorgen ta for mye plass, i stedet fokuserer jeg på hvor heldig jeg er som er her nå.
Kreftforskningen har hatt så mange viktige gjennombrudd på disse årene, dessverre har ikke noen av dem vist seg å helbrede akkurat min type kreft. Jeg er sikker på at gjennombruddet vil komme. Jeg trenger bare litt mer tid.
Tiden som jeg alltid hadde tatt for gitt, var plutselig det mest verdifulle jeg hadde. Det ble så tydelig for meg hva som virkelig betyr noe i livet: Jeg vil ha mest mulig tid sammen med de jeg er mest glad i. Skape små og store opplevelser, gjøre hverdagen så fin som mulig. Bake kanelboller på en helt vanlig tirsdag, bidra til et godt miljø blant barn og foreldre på skolen, se flest mulig soloppganger, bestige fjelltopper, beholde mest mulig av meg og min identitet.
Jeg håper du vil støtte årets Krafttak mot kreft når du får besøk av en bøssebærer på døra eller i sosiale medier.Kanskje du vlil opprette din egen Krafttak-bøsse? Pengene som samles inn av bøssebærere både lokalt og digitalt frem til 12. mars går til forskning på kreft med spredning, og gir håp til alle i min situasjon.
For meg betyr mer tid alt.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.