Det er virkelig grunn til å stille spørsmål om hva som rir blåmeisdamene her på øya. Om de er i ferd med å bli så urbane at det kan være snakk om forandringer i genmaterialet.

For andre år på rad har blåmeishannen vår ikke fått ny kone inn i reirholet. Inn i ospestammen. I slutten av februar 2015 ble denne hannen kapra av ei blåmeisenke, men allerede i april ble han sjøl enkemann. Om det var katt eller hauk som tok kona vet ikke vi. Han arva i alle fall husværet i ospestammen og det tok ham bare to dager å finne ny kone. Unger ble det også i ospestammen etter hvert.

I 2016 var han på plass igjen og i februar innleda han et forhold til ei ny, vakker blåmeishoe. Vi fanga dem inn og ringmerka dem med både identitetsringer og fargeringer – og erklærte dem for lovlig gift å være. Nå kunne vi endelig se hvem som gjorde hva. Hvilke gjøremål hannen hadde og hva frua gjorde. Men samme hvor mye hannen lokka og inviterte, ville den nye dama ikke inn i ospestammen. Hun titta på husværet, men ikke noe mer.

Hannen sang så brystkassa holdt på å sprenges nede i prestegårdsrosa. Så fløy han fra rosebusken til parabolen ved ospestammekassa i den lune kråa oppe på husveggen. Viste veg. Flaksa fra parabol til inngangshull. Ned på parabolen og opp igjen. Henta ut skitklumper og smårusk fra reirbunnen. For oss noe merkelige gaver til ei dame, men det gjeveste for blåmeispiker. Det hjalp ikke. Om nettene sov han alene i ospestammen sin.

I begynnelsen av april kom han ikke hjem. Han slutta å overnatte i eget hus. Dama hadde tvunget ham til å flytte. Hun hadde eget husvære og foretrakk å bo der. Ville han fortsette forholdet fikk han pent følge etter.

Langt unna var det ikke. De to var stadig innom matplassen i hagen. Vi forsøkte å sjekke hvor i nabolaget blåmeisene nå holdt hus, men fant dem ikke.

Det var med vemod vi forsto at det kom til å bli en stille sommer i ospestammen, men seint på høsten kom blåmeishannen med rød fotring tilbake. På nyåret var også hoa med blå fotring på plass. Ville hun flytte inn i ospestammen i 2017?

Nok en gang fikk vi bekrefta at et blåmeisliv vanligvis er kort. Etter den 11. mars så vi ikke blåmeisdama med blåring mer, men han med rødringen observerte vi – nå med ny kjæreste. Blåmeishanner lar seg aldri overmanne av sorg.

Våren ble kjølig, men på solrike og milde dager spilte blåmeishannen som en orrhane i miniatyr på toppen av parabolen. Han dansa rundt med oppblåste hodefjær, utspilte vinger og stjerten i været. Fløy inn og ut av reirholet for å vise veg. Han la seg virkelig i selen med å invitere sin nye utkårede til ospetammen. Til reirholet der så mange blåmeiser gjennom åra har sett dagens lys. Og vi ble optimistiske da dama ved flere anledninger lot seg lokke inn på visning.

Men så stoppa det opp og etter hvert ble besøkene ved reirplassen sjeldne. Hannen kom som vanlig og overnatta, men på dagtid var meisene ikke å se.

Ny sjekk i nabolaget – og nå kom sannheten for en dag. I ei bjørk, i en hage et par hus lenger mot øst, hang et rødmalt fuglehus med mønetak, skorstein, herskapelig dør og småruta, blenda vinduer. Vinduene, døra og innflygningshullet hadde kvite, fine lister – og vertskapet, våre naboer, var også rause med fuglematen.

Nå fikk vi vite at det også i fjor hadde bodd blåmeiser i den lille rødmalte stua i bjørka. Midt i påska fikk vi løst mysteriet om blåmeisene som forsvant.

Det er bare å fastslå at en skarve ospestamme ikke lenger duger for urbane blåmeisdamer på Hessøya. Eller er de blitt så fin på det at vi bør si Hessøen? Hos oss på Solsiden? Er kravet heretter hus med mønetak og dekorvinduer? Et godt, gammelt landsens reirhol fra ei avkappa osp duger liksom ikke lenger?

Jaja. Det får være en trøst at blåmeisene «våre» er i gode hender hos gode naboer – og vi deler så gjerne.