Hovedpersonen sjøl fikk frysninger, og både ordfører, tidligere styreleder Arne Aambakk i AaFK og kona Louise Angelica Riise felte noen tårer.
På tide, vil mange si.
Ikke tårene altså.
Men hederen.
Historien om unggutten fra Hessa som tok spranget ut i den store fotballverdenen har nemlig mye i seg. Det handler om å sette seg mål, og så gjøre alt for å nå dem. Det handler om å tørre å være seg sjøl, stå for det og vise at det er mer enn godt nok. For det er slik John Arne Riise har nådd toppen. Ikke ved å være noen annen, men ved å være seg sjøl, eller med hans egne ord: «Jeg kunne ikke bli Messi. Jeg kunne ikke bli Ronaldo. Jeg ville bare bli den beste utgava av John Arne Riise som jeg kunne bli».
Det var godt nok til 110 landskamper med flagget på brystet og seier i Champions League, FA-cupen, ligacupen, den europeiske supercupen, den franske supercupen og i tillegg seriemesterskap både i fransk og kypriotisk liga. Ingen annen norsk fotballspiller kan vise til lignende merittliste.
John Arne Riise har lagt bak seg en eventyrlig reise. Han angrer ikke, sjøl om han også er klar på at noen ting kanskje kunne ha vært gjort annerledes.
Nå er han kommet hjem, og det dreier seg ikke bare om flyttemelding, bolig på barndomsøya og trenergjerning for Rollons G16-lag. John Arne Riise har gått sin egen veg, men han visste alltid hvor han kom fra – kontroversene til tross.
«Nå føler jeg at jeg er kommet hjem», sa han ta han tok imot hederen. Det skal bare mangle om ikke vi også sier «hjertelig velkommen hjem». En velkomst verdt tårene.