Økt aktivitet ved Ålesund frivilligsentral

– Å samles for å lage og spise mat sammen, er en glimrende måte å bli kjent med folk på, sier Gjertrud Hustad, ei av de frivillige.

Men blir det et vaffelhjerte på hver, eller tre vaffelplater? Det er aldri godt å vite hvor mange som kommer. Siden det er første tirsdagen de arrangerer småbarnstreff, er det ekstra spennende.

– Alt ordner seg. Det gjør alltid det, forsikrer Ingrid Bjørlo Landgren. Frivilligkoordinatoren på Ålesund Frivilligsentral er tryggheta sjøl. Ifølge daglig leder Siv Katrin Ulla har hun et imponerende nettverk og god oversikt.

– En gang måtte jeg ringe henne fra bilen, og spørre: «Hvor skal jeg nå?», skyter en lattermild Ulla inn. Når en tar en titt på timeplanen til frivilligsentralen, med oversikt over alle aktiviteter og kontaktpersoner, er det ikke rart det går i surr en sjelden gang.

Økt aktivitetsnivå

Siden frivilligsentralen flytta inn i nye lokaler på Aspøya i fjor vår, har de knytta til seg mange nye samarbeidspartnere, og flere aktiviteter er satt i sving. Sjøl om det er et tilbud for hele kommunen, er det et verdifullt nærmiljøtiltak for bydelen, mener Ulla.

Hun snakker med hele seg. I redselen for å glemme noe eller noen, renner orda ut i frie strømmer. Om alle foreningene, laga, institusjonene og enkeltstående ildsjelene de samarbeider med. Og advokatforeninga, som yter gratis bistand. Kafeen for kreftramma. Det rike flerkulturelle tilbudet. Mangfoldet av tjenester og aktiviteter ved frivilligsentralen er ikke kjent for alle, erfarer Ulla.

De har en finger med i spillet, i alt fra å administrere innsamlingsaksjoner og Natteravntjenesten til å bistå lag med søknadsskriving og rekruttere turvenner til demente.

Både Ulla og Landgren har svart belte i å sitte i arbeidsgrupper. Å holde folk i aktivitet og bidra til en meiningsfylt fritid, uansett hvilken fase de er i livet, er viktig. Det å bli satt krav til og få ansvar gir både tilhørighet og mestring, mener tospannet.

De brenner spesielt for at sårbare grupper, som lett faller utenfor, skal få et tilbud. Høgskolelektor Randi Tafjord noterer flittig. Hun er på besøk for å høre om sjukepleierstudenter kan hospitere hos dem, og skaffe seg praktisk erfaring innen emnet forebyggende og helsefremmende sjukepleie.

Med tanke på hvor mange ulike mål- og aldersgrupper som er innom Kirkegata 33 i løpet av ei uke, er Tafjord ikke i tvil om nytteverdien for studentene.

Treffe andre foreldre

Ulla tar ei pustepause.

– Jeg må bare se om det står noen utenfor, som ikke tør å gå inn, sier hun på veg ut døra.

Ikke lenge etter kommer første mor og barn. Gebreslasa Mislal fra Eritrea har med seg sønnen Petros (2 1/2) på småbarnstreff. Både hun og Gimsa Tamene fra Etiopia fikk vite om treffet gjennom Ålesund mottakssenter (Hero). Siden det er første gangen, er de naturlig nok litt avventende.

Ulla forteller litt om frivillighetsprinsippet som sentralen bygger på, og spør hva de ønsker å gjøre og spise.

Tamenes datter Rini (2) bryter isen. Hun rekker ut ei hånd. Ulla griper den. Sammen med mora hjelper hun jentungen ned sklia. Rini smiler av fryd. Og varmer hjerter rundt seg.

Vokser med ansvaret

Å være en støttespiller og et samlingssted for frivillige krefter i Ålesund er hovedmålet. Ulla og Landgren tilrettelegger for og koordinerer frivillige tiltak, men siden de er bare to ansatte, er de avhengig av sjøldrift basert på tillit. Deres erfaring er: Brukerne tar ansvar. Og ting fungerer.

Max-prosjektet er et eksempel på det. I tre år har arbeidstiltaket for mennesker med psykiske lidelser mottatt pengestøtte, men prosjektperioden er nå over.

Arild Kvamme følte at tiltaket hadde så stor positiv effekt på både egen og andres hverdag, at han tok saka i egne hender.

– Det er mange eldre med store hager, som ikke veit si arme råd om hvordan de skal klare å stelle dem. Da kommer vi inn og hjelper til, sier Kvamme, som har ansvar for kundekontakt og å fordele oppdraga blant de seks arbeiderne.

Han setter stor pris på det gode samarbeidet med frivilligsentralen. Hagearbeid er bare ett eksempel på oppdrag. Tømme kommunale leiligheter, frakte ting til fyllinga, snømåking, plenklipping og det meste av forefallende arbeid gir de seg i kast med. Gaver fra frivillige åpner nye dører.

Åse helselag har donert tilhenger og motorsag, mens Spjelkavik helselag har gitt en kantklipper. De tar et par hundrelapper for hvert oppdrag, og ikke minst tar de seg tid til en kaffekopp og prat etterpå. En sosial bonus for begge parter, mener Kvamme.

Før var han isolert i leiligheta si, tok sterke medisiner og turde knapt gå ut. I dag ser hverdagen annerledes ut, takka være arbeidstiltaket.

Kvamme har henvendt seg til den politiske ledelsen i kommunen med håp om at det kan videreføres. Om ikke anna for å få lease en bil de kan disponere på fast basis.

– Når alternativet er å være uføretrygda, fordi en ikke klarer å utføre ordinært arbeid, er det vel langt bedre å ha noe å holde seg i aktivitet med, noe som faktisk fungerer, konstaterer Kvamme.

Helse i hvert steg

«Ååååå honky tonky, åååå honky tonky. Det var alt for denne gang». Åtte kvinner i en ring. De rister på beina så det rasler i smykker. Alle muskler og ledd i tur og orden. Hodet. Armene. Hele kroppen får smurning. Sjøl stemmebanda. Kvinnestemmene smelter sammen med musikken, henta ut fra Seva Holes godt brukte kassettkoffert.

Vikingarnas krumtapp Christer Sjögren byr opp til dans. Kanskje går han bort til Gerd Friberg, og smyger en hånd rundt et sølvbeltekledt liv.

Sjögren var langt fra påtenkt da Friberg ble født. 91-åringen tar rullatoren med på luftetur fra bopelen i Ivar Aasens gate jevnlig. Går i all slags vær. Helsedans på onsdager og seniortrim på mandager, det gjør susen for stive lemmer.

– Jeg har det så godt! Har ingenting å klage over, sier hun med et smil. Etter hun ble enke har hun vært påpasselig med å bli med på mange aktiviteter. Frivilligsentralen er en fin møteplass i så måte.

Mjukt fellesskap

I et hjørne lager Grete-Gunn Henriksen i stand strikkekafé. På bordet ligger oransje skjerf de har strikka til Kirkens Bymisjon. Afghanske Nikbakht Azizi har fullt fokus på strikketøyet. Med et par pinner og garnnøste er hun med på å gi et bidrag til et menneske som sårt trenger en varm omfavnelse.

– Og her har vi lapper som skal bli til et teppe. Flere av dem som har laga disse kunne ikke strikke fra før, forteller Henriksen. Et internasjonalt lappeteppe, strikka av mennesker fra land som Norge, Tyrkia, Kina og Russland.

– Å strikke er meningsfylt. Det samler personer fra 20-åra og opp i 80-åra, sier Henriksen. Hun har ikke opplevd at det har vært noe problem å kommunisere med hverandre. Flere av deltakerne lærer også mer norsk av å delta på strikketreffa. Mens strikkepinnene klirrer i takt, og helsedanserne er klare for andre runde, er Jan-Erik Hall Hagen rede til å yte service.

Nestlederen i Hørselhemmedes Landsforbund Ålesund forteller at en representant fra lokallaget er på plass hver onsdag for å hjelpe høreapparatbrukere. Små operasjoner, som å skifte slange eller batteri, er ikke nødvendigvis så enkle, når synet svikter og hendene skjelver.

– Det er veldig kjekt å se reaksjonene til brukere som får en ny lydopplevelse etter at vi har hjulpet dem med høreapparatet.

Krydder i lufta

At frivilligsentralen er med på å knytte bånd mellom mennesker som trolig ikke ville ha møttes uten denne arenaen, er det flere eksempler på. Som på Mat & Prat.

Når mellom 20 og 40 mennesker fra ulike nasjoner treffes over putrende gryter, og krydderdufta fyller lufta, glir også praten mye lettere, forteller Gjertrud Hustad, ei av flere frivillige som har vært med på å dra i gang matgruppa.

Hustad understreker at det er gratis å være med; ingen skal være forhindra av slunken lommebok. Den velvilligheta som både frivilligsentralen og Norsk Folkehjelp har vist, er hun takknemlig for. Hun gleder seg også over at det er på trappene ei internasjonal kokebok.

– Å samles for å lage og spise mat sammen, er en glimrende måte å bli kjent med folk på.