Brytningstid:

Kjære Gud, fra Sunnmørsposten her: Er det bare hvis du finnes at det gir mening å snakke 
om mening?

prest: Ole Martin Stamnestrø er prest i den katolske kirken i Ålesund, en menighet som vokser i takt med arbeidsinnvandringen. 

Nyheter

Vet han hvor lite jeg har skjønt? At jeg føler meg som en inntrenger i det religiøse, som en storfotet brande på en nysådd plen?

Ole Martin Stamnestrø unnskylder seg for at det er så varmt i presteboligen i dag. Presten i katolske Vår Frue kirke i Ålesund har fyrt med ved, da er det ikke så lett å holde styringen. Midt i stuen står et lite skrivebord, jeg har sett ham gjennom vinduet før jeg ringte på, bøyd over skjermen som lyser opp ansiktet.

Bak den, den store bokhyllen med tunge, skinninnbundne bøker. Han byr på rester av julekakene, unnskylder seg for at de er litt tørre, setter seg, koster noen smuler av det ellers uklanderlige fotside prestekjolen, sutanen, det svarte plagget som tegner et bilde av århundrer med tradisjon jeg vet nesten ingenting om.

Mine lesere ba om stoff med mening. Tidligere denne uken har jeg snakket med litteraturviter Jan Inge Sørbø for å finne ut hva det er – hvordan vi opplever mening. Vi skaper den ofte gjennom de store fortellingene, rammeverkene, sier han. Derfor er jeg her, for å se på den største fortellingen av alle, fortellingen om Gud, for det er vel den største, ved siden av naturvitenskapen, uavhengig av hvorvidt man tror eller ikke, og uavhengig av hvilket navn man har på sin gud, den fortellingen som gir oss en grunnleggende forståelse av hvorfor vi er her: Den religiøse. Men altså ikke for meg. For meg er den bare det – en historie. Er det i veien for oss, her, nå?

Rett og galt

Stamnestrø synes det er interessant at avislesere vil ha mening.

– Men før man kan begynne å lete etter mening, må man kanskje spørre seg selv: Finnes det en objektiv realitet utenfor oss selv? Hvis ikke det finnes noe å referere til, blir vel spørsmålet om mening ganske meningsløst? Mening i forhold til hva? Har en lyspære noen mening uten en lampe, spør Stamnestrø.

Jeg nikker. Men jeg har ikke svaret på hva dette objektivt virkelige skulle være. Han fortsetter:

– Det klassiske kristne svaret er ja, og det objektivt virkelige kaller vi Gud. I kontrast til det sier mange moderne filosofer nei, det kan vi aldri vite. Men følger vi den kristne slutningen videre, er det mulig å ha et direkte forhold til ham, til Gud. Videre kan vi tenke at det er han som skapt alt, skapt oss, at han lager reglene. Og mennesket står i en særstilling i dette systemet, for vi er skapt i hans bilde. Hvis ikke vi tror på Gud, blir spørsmålet om mening overlatt til hver enkelt. Det blir en rent subjektiv avgjørelse hva som gir mening. Og hvem bestemmer da hva som er rett og galt?

Les flere artikler fra spalten Brytningstid her

Kirken er vanskelig for meg

Burde den være lett? Når jeg kommer hit som journalist er jeg redd for å gjøre feil, redd for at min manglende ærbødighet står i veien. Hvordan kan jeg noen gang se det samme som de som tror? Er verden farget helt annerledes fra den troendes ståsted? Jeg er redd for å ta i saker som har med religion å gjøre. Den er så vanskelig å måle. Bare når den trer over i den sfæren jeg føler at jeg tilhører, som en slags demokratisk bidragsyter, beskytter av rettigheter, føler jeg meg komfortabel med å skrive om den. Da er det lett å vise til noen grunnleggende rettigheter og få noen til å si: Det dere gjør nå er galt.

Ellers er Gud ingen gyldig referanse for en journalist. Jeg kan ikke vise til Bibelen for å rettferdiggjøre at en sak bør på dagsordenen. Menneskerettighetene er kanskje det nærmeste jeg kommer et liknende universelt system å vise til. Ellers er det lovverket, eller en implisitt oppfatning av moral og etikk. Det er galt å la mennesker lide. Ikke fordi Gud sier det. Men fordi det kjennes sånn.

For lett å gi opp

Men nettopp det at det «kjennes sånn» er et tegn på at Gud finnes, mener Stamnestrø.

– En troende mener jo at alle menneskelige følelser som rastløshet, lengsel, er uttrykk for en søken etter mening som er plantet i oss av Gud. Og at de kommer fordi vi lengter tilbake til ham.

– Men hvorfor er det da så mange som søker mening andre steder? Sekulariseringen er sterk?

– Ja. Og den kommer av at vi på en måte har blitt voksne, på jakt etter å finne vår plass. Det er den ene fordelen med sekulariseringen, slik jeg ser det. Den sender mange på jakt etter egne valg, og det sosiale tillater nå at hver enkelt gjør slike. Det har ikke alltid vært så enkelt. Problemet, synes jeg, er at kristendommen fra reformasjonen og fremover har flyttet seg vekk fra fellesskapet og mot individet. Mange idag privatiserer Gud. Det blir en ensom søken. Og når man står alene om det, er det kanskje lettere å gi opp.

Kroppens mening

– Den katolske kirken er fylt av ritualer. Hvordan er de med på skape mening?

– Vi er ikke bare ånd, men også kropp. Gud har jo også skapt det materielle, og bryr seg om helheten. Sakramentene, som nattverden, tar kroppen med inn i trosarbeidet. Brødet og vinen som blir til Jesu legeme er noe helt fysisk og håndfast. Derfor tror jeg de gir folk en følelse av tilhørighet og mening.

– Det er mange som finner den andre steder, gjennom andre ritualer. I kunsten. Eller i å dyrke kroppen?

– Ja, det er måter å streve mot følelsen av at alt er kaos. Men det siste blir jo et paradoks sett fra et katolsk ståsted. Kroppen er åndens tempel. Å holde den ved like er en god ting. Men når det utarter til det kroppsfokuset vi ser enkelte steder i dag, blir det nærmest en avgudsdyrkelse. Alle gode ting kan vi dessverre overdrive inn i perversjonen, selv kjærligheten.

– Det ville være interessant å vite hvordan dette har utviklet seg over tid. Jeg lurer på om min morfar, for eksempel, var veldig opptatt av å finne «sin» mening. Han var nordnorsk fiskerbonde. Jeg lurer på hvor fiksert han var på å høre til en spesiell identitet eller gruppe.

– Min farfar var også fiskerbonde, i Trøndelag. Kanskje lå etterdønningene av den kristne norske kulturen fremdeles i dem. Kanskje var plassen i familien og lokalsamfunnet nok, og når de store spørsmål meldte seg hadde de en latent gudstro der som de kunne søke til.

Stormfulle forhold

Mens andre sliter med å vedlikeholde besøket i kirken, vokser den katolske menigheten i Ålesund. Ikke fordi mange konverterer, men fordi arbeidsinnvandrere, først og fremst fra Polen, tar med seg sin sterke folkekirke hit. For dem er det uvant å se et land med en slik avstand til religionen – 98 prosent er katolikker, og nesten alle går i kirken, sier Stamnestrø.

– Deler du Sørbøs oppfatning om at vi er i en tilstand der flere søker mot de meningsbærende uttrykkene, at det kommer en slags motreaksjon?

– Jeg er en relativt ung og uerfaren prest, så jeg kan kanskje ikke si så mye om utviklingen over tid. Og jeg tror vi alltid har søkt den plassen. Men det har kanskje blitt vanskeligere å finne mening og helhet i et mer materialistisk, oppstykket og fragmentert samfunn. Byrden med å finne mening er skjøvet over på den enkelte.

Det, tenker jeg, er vel bra? Er det ikke fint av hver av oss gjør oss opp en egen mening? Ansvarliggjør ikke det oss, i stedet for at vi kjøper en ferdig pakke av forklaringer, holdninger? Det er på tide å la teppet falle.

– Jeg tror ikke på Gud. Derfor virker det defensivt å tenke slik. At man da slipper å anstrenge seg. Jeg har alltid tenkt at «så deilig det må være å tro. Så deilig å vite svaret.»

– Du vet: Det er ikke slik at om man har funnet Gud, så lener man seg tilbake og slapper av. Snarere tvert imot. Kanskje har man etablert noen grunnprinsipper, men relasjonen er ikke problemfri. Hvert livsløp er unikt. Kampen om å gjøre disse spørsmålene til sine egne, om å finne mening, fortsetter hver eneste dag. Og den kan være forferdelig vanskelig for en troende, for det er ikke alltid lett å skjønne Guds intensjoner. Alle som har vært i et kjærlighetsforhold vet nok at det kan være stormfullt.