–Ja, vi er heldige som har mange etter oss. Og er heldige som har Pinsekirka. Her trives vi veldig godt, og føler tilhørighet med alle i menigheten.

Randi (90) og Olaus (93) Myklebust smiler der de sitter i kirkebygget på Moa.

I ettermiddag starter feiringa av at det er hundre år siden Pinsekirka Filadefia i Ålesund ble stiftet.

I jubileumsåret er de to de eldste, og blant dem som har flest familiemedlemmer i menigheten.

– Det hender at 30–40 av våre etterkommere kan være samla til gudstjeneste eller møte. Det er stas, sier ekteparet som liker at det er liv og røre rundt seg med barn, barnebarn, oldebarn og andre venner og bekjente i pinsekirka

Aktivt miljø

– Pinsekirka er vårt andre hjem. Den er en viktig del av livet vårt.

Det sier Randi og Olaus sin datter Siw Dragsnes (53), og hennes datter Renata (31). Siden de var småjenter og begynte på søndagsskolen har de brukt mye tid i pinsekirka, noe de begge har ført videre til egne barn.

– Det er kjekt her med mye aktivitet, og masse folk, forteller Tobias og ramser opp det de deltar på: søndagsskole, sommerleir og er skuespillere når Pinsekirkas populære «Julenatt» og påskespill framføres.

– Ja, og så hjelper vi til i bokkiosken. I Bibel Kids baker vi boller og muffins, vi har gruppearbeid og lærer om Jesus. Alt er kjekt, legger Sean André til.

– Som 4-åring begynte jeg å gå i Pinsekirka, og har gjort det siden. For meg er det viktig at mine barn og barnebarn er en del av samme miljøet, sier Siw Dragsnes som er teamleder for bokkiosken.

– Hva er det med Pinsekirka som gjør at både barn og voksne trives her?

– Det er det gode fellesskapet. Her blir alle godt mottatt, og her samles all slags folk fra for skjellige nasjonaliteter. Det er givende, sier Siw mens de andre nikker.

Mistet fingrer for kirka

Det var i begynnelsen av 1960-tallet at Randi og Olaus og deres fire barn begynte å gå i Pinsekirka. På det tidspunktet holdt menigheten til i Borgundvegen. Ekteparet flytta etter hvert til Moa-området, og da den nye Pinsekirka på Vingårdsskiftet ble bygd på slutten 1990-tallet ledet Olaus Myklebust snekkerarbeidet som ble utført på dugnad.

– Det var både en travel og kjekk tid. Alle sto på med iver, og vi er godt fornøyd med resultatet. Det ble et flott og innholdsrikt kirkebygg, mener Olaus som var så uheldig å sage av seg to fingre på venstre hånd.

Det skjedde dagen før den nye pinsekirka ble tatt i bruk i 1998.

– Det var noen lister som manglet, og jeg skulle bare kutte til riktig lengde. Litt uoppmerksomhet og vips var to fingrer borte, forteller karen som ikke sluttet å snekre og utføre arbeid for andre av den grunn.

Ungdommelig

Hver søndag kjører han med sin kone ved sin side til gudstjeneste.

– Pinsekirka er kjent for å bruke sang og musikk med nye lyd og rytme. Til tider synes de nok musikken under gudstjenestene blir i høyeste laget og stemninga blir vel ungdommelig, men de klager ikke. Tvert imot trives de i godt i miljøet, slik vi andre i familien gjør, sier Siw Dragsnes om sine foreldre.

– Ja, stemninga under gudstjenester og møter kan bli ganske livlig, men vi setter pris på forkynnelsen og mye sang og musikk. Det er en ungdommelig 100-årsjubilant vi skal feire, sier de ivrige pinsevennene på 90 og 93 år.