Vi leser i dag at Senterpartiet scorer 4,6 prosent på måling utført av Opinion for Altinget og ABC Nyheter. Hvordan kan et parti med medvind i opposisjon falle så fatalt i posisjon? Etter flere innlegg i blant annet Dagsavisen og Nationen siste år, har vi fått mange, og kun positive henvendelser.

Felles for tilbakemeldingene er at folk ikke kjenner igjen det Sp de stemte på, og de savner Per Olaf Lundteigen; den ekte Sp-politikeren.

Lundteigen står for den grunnleggende grønne politikken som Sp har bygd sitt program på: For aktiv folkevalgt styring fra storting og ikke fra Brussel, for internasjonal solidaritet, for jevnbyrdig forhold mellom folk og ikke den sterkestes rett, for en langsiktig forvaltningstankegang hvor kunnskap om samspillet i naturen er grunnleggende, for desentralisering av arbeid, makt og kapital, med samfunnstjenester nært folk.

Da blir det uforståelig for folk hvordan Sp kan sitte i ro og se at nordmenn betaler dyrt for billig grønn strøm. At Sp kan sitte stille i båten og se at det legges ned en gård hver eneste dag. Og hvordan Sp ved roret kan se samfunnsforskjellene i landet vårt øke.

De virker å være så enige seg imellom, de på toppen. En kan undre seg hvordan ledelsen klarer å sile unna de som er uenig, for Sp har helter med integritet som virkelig prøver. På landsmøtet i 2023 var landbruk og strøm to temaer delegatene tydelig ville debattere, men med kort taletid og uten replikkmulighet kverka ledelsen debattene effektivt.

Sp kan enkelt si nei til innføringa av 4. energipakke, vi kan enkelt si Nei til EØS, vi kan si ja til makspris på strøm, vi kan endre kurs for landbruket, vi kan si nei til Tiktok-lagring og Google-senter med strømbehov som raserer norsk natur. Vi kan si nei til gruvedrift på havbunn og avfallsdeponi i fjordene. Men det virker enklere å kle seg i blått og spille på lag med markedskreftene og makteliten.

Hvorfor fremstår Sp-toppene som en gjeng «wannabe-Høyre»? Vår påstand er at Sp (og Ap), med sterk posisjon i distriktene, har lokket til seg Høyre-politikere med posisjonering for øyet, men som ikke har fått gjennomslag for blå politikk i distriktene.

Over tid har derfor Sp gått fra å være distriktene og lokalsamfunnenes parti til å bli strategenes parti, uten forankring i grunnleggende Sp-politikk. Når partiet kommer til makta så vil ikke velgerne kjenne igjen de jordnære og grønne verdiene i en politikk utøvd av de «Blå in disguise».

Er det slik at tankesettet endres når en går fra opposisjon til posisjon? Fremtidige personlige posisjoner i diverse selskap, styrerom, kanskje til og med Brussel, er med ett innen rekkevidde. Valgnatta 2023 sa Vedum at Sp er et parti som søker makt. Koste hva det koste vil, er fristende å slenge på når en ser maktkåtheten blomstre i kommunene og på fylkesnivå.

Trøndelag Sp klarte å kare til seg fylkesordføreren til tross for bare 26.000 stemmer av 378.000 stemmeberettigede. Det i et samarbeid med Frp, Høyre, Venstre og MDG, i det de kaller et styringsdyktig flertall – ja hva skal man si?

Om litt over et år skal Sps grasrotbevegelse igjen trø til i valgkamp. I mellomtiden kan ledelsen jobbe i fred. Den grunnleggende politikken som håvet inn stemmer, nemlig energipolitikk, EU-standpunktet, råderett over egne naturressurser og ikke minst selvforsyning og jordbrukspolitikk, underkommuniseres. Det skrives gode debattinnlegg fra hele landet om norsk landbruk, om norsk distriktspolitikk og strøm, men det virker som at Løvebakken er godt lydisolert.

Så hva gjør vi da – vi som ønsker ekte Sp-politikk? Vi ønsker oss et revitalisert Senterparti, tuftet på Sp-verdiene, men med den hensikt å faktisk følge programmet og lytte til grasrota? Vi tror de fleste Sp-velgerne ønsker seg Lundteigens grunnleggende grønne Sp tilbake.