I snart to år har LO bedt regjeringen om å ta Norges Bank i ørene for å stoppe rentehevingene. Denne uken ble det repetert på nytt i forbindelse med LOs kartellkonferanse.

Igjen sier statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) nei.

Selv om de fleste med lån helst ville sett at rentene var lavere, bør vi være glade for at Støre står på sitt. Også flertallet av LOs medlemmer.

LOs hovedargument er at rentehevingene rammer skjevt, skyver byrder i over på vanlige arbeidstakere og bidrar til høyere arbeidsledighet. Alt dette er rett – eller delvis rett. Rentehevinger er et tveegget sverd, og sentralbankens beslutninger kan framstå som et valg mellom pest og kolera.

Det store spørsmålet er likevel: Hva er alternativet?

En mye lavere rente, slik LO ønsker, ville gitt økt press i økonomien. Det ville ha gitt mer penger i omløp, mer investeringer, høyere forbruk og større aktivitet. Slik ville vi fått mer inflasjon og mer prisstigning.

Alt annet likt ville det også gitt en svakere krone. For konkurranseutsatte næringer ville det gitt økt aktivitet og bedre lønnsomhet. Igjen: Større aktivitet, mer penger i omløp, større press i økonomien og mer inflasjon.

I tillegg ville en svakere krone gitt høyere priser på varer vi importerer.

Altså høyere inflasjon og større tall på kassalappen i matbutikken.

Skulle Støre lyttet til LOs sjeføkonom da han første gang ba regjeringen si stopp, kunne vi hatt en styringsrente i dag på 1,5 prosent. For alle med høye boliglån, kan det høres fint ut.

Høyere aktivitet i norsk økonomi ville også gitt lavere arbeidsledighet, mer kamp om arbeidskrafta og lettere å få bedre betalt for jobben.

For de med høy gjeld i forhold til inntekt, ville dette kanskje ha vært viktigere enn lav prisstigning – et stykke på veg. For det store flertallet er det likevel høy prisvekst som biter hardest. Høyere prisvekst ville gjort at det ble tilfelle for flere.

Renta er ikke et presisjonsvåpen. Den rammer bredt og med urettferdige utslag. Rentevåpenet må derfor brukes i kombinasjon med mer treffsikre tiltak for å øke rettferdigheten. Men vi kan ikke slippe inflasjonen løs og håpe på det beste.

I debatten under kartellkonferansen torsdag ga LOs sjeføkonom uttrykk for at renta er årsaka til alle problemer – også for regjeringspartier som mister velgere.

Da bør han nesten løfte nesen ut av teoribøkene et lite øyeblikk. Historien er full av eksempler på hvordan det kan gå. Større fattigdom er gjerne resultatet. Høy prisvekst er det som biter hardest i økonomien til folk flest.

Særlig de som hadde det trangt fra før.