I sommer jobbet jeg som hjelpepleier på bolig for psykisk utviklingshemmede. I forkant av jobben var jeg veldig spent og grudde meg til å introduseres for en hverdag til mennesker som ikke var utdelt de beste forutsetningene.

14 timer av dagen skulle jeg veilede, og når nødvendig hjelpe brukerne med det trengte for å komme seg gjennom dagen. Noen brukere trengte to personale til enhver tid, andre trengte overvåking om natta. Alt fra vask og stell, matlaging og aktivisering var elementer i jobbhverdagen og jeg var innom mennesker med både lettere og tyngre utviklingshemming.

Noen dager føltes håpløse, hvor jeg kjente på irritasjon og utålmodighet hvis jeg ikke fikk brukerne til å spille på lag. Mens andre dager åpnet for små og store gjennombrudd som ga gull til jobben. I sommerukene fikk jeg se utvikling fra minimal språkforståelse til lengre samtaler. Og jeg fikk etablere trygghet og stabilitet for mennesker med en antakelig vanskelig hverdag.

Jeg var med på å gi andre mennesker en meningsfull dag, noe som enfoldig gjengjelder de utfordrende aspektene ved jobben.

Historisk har psykisk utviklingshemmede vært behandlet svært dårlig. De kan ikke yte eller produsere for samfunnet og kan av det være svært ressurskrevende. Men samfunnet vårt må ikke bli slik at bare de produktive er verdifulle. Alle menneskeliv har samme verdi og alle har like mye rett til et lykkelig og verdig liv, og få realisere de evnene de har. Det vil naturligvis kreve mye ressurser å gi mennesker med psykisk utviklingshemming et verdig og godt liv, men det er nettopp samfunnets bevilgning av disse ressursene som sier mye om samfunnets verdier. Norge ønsker å være et land der menneskeverd, mangfold og inkludering står sterkt, da må vi vise det ved å ta godt vare på disse gruppene. Disse verdiene må også gjenspeiles i språkbruken vår. Skjellsord som «retard» og «mongo» har blitt alt for etablert i moderne sjikanekultur. Det er trakasserende og respektløst og bør utgå i all tale.

Brukerne jeg var så heldig å møte i sommer inspirerte meg. Noe så simpelt som en biltur i nabolaget, en is på butikken eller å klare å tømme oppvaskmaskinen selv, ga stor glede i en rutinebundet hverdag. Jeg opplevde at mange levde i nuet, og så verdi i det vi ser på som små, ubetydelige ting. Det kan vi ta lærdom fra.

Produktivitet og yteevne er ikke nødvendigvis avgjørende for en vellykket dag. Å ta et pust i bakken og sette pris på de små tingene tror jeg vi alle har godt av.

Å jobbe med psykisk utviklingshemmede var krevende, men også den mest givende og meningsfulle jobben jeg har hatt. Jobben har gitt meg et nytt perspektiv på livet og minner meg på at det å være frisk, både motorisk og kognitivt, er noe jeg ikke skal ta for gitt.

La oss hegne om menneskeverdet og ta vare på de svakeste!