Skal vi hjelpe de svakeste? Eller skal vi ikke det?
La meg få si det med en gang: alle som jobber i helsevesenet er kjempefolk, alle sammen. Det er ikke der problemet ligger. Det er på det politiske plan.
Jeg ringte ordfører Håkon Lykkebø Strand og spurte om han var fornøyd med eldreomsorgen i Ålesund. Svaret hans var «vi kan bli bedre».
«Gammel gørr» går ikke over av seg selv
Jeg snakka med en saksbehandler ved tildelingskontoret i Ålesund kommune. Dette gjaldt søknaden til noen som trenger korttidsopphold i en omsorgsbolig. Det er snakk om noen jeg kjenner og det er en sak jeg er opptatt av. Svaret jeg fikk var at «det er fullt», sammen med en beskjed om å snakke med politikerne.
Det er det jeg gjør nå. Jeg forventer at politikerne svarer på hvordan dere har tenkt å løse problemene i Ålesund og i den forbindelse må jeg få lov til å sitere landsfaderen Einar Gerhardsen: «Ikke glem de som sitter nederst ved bordet».
Det er nettopp det dere har gjort.
Hvem har bestemt at hjemmetjenesten skal være så pressa på tid? De rekker så vidt innom døra, før de må springe videre til neste besøk. Er det sånn det skal være?
Demente blir plassert på feil plass. Dette er syke mennesker som vi må ta vare på, men det blir ikke gjort i Ålesund kommune. Jeg har mange eksempel på det og de vil jeg ta ansikt til ansikt med de som har ansvaret. Jeg vil at de ansvarlige skal møte dem det går utover og si at dette er forsvarlig. Det hjerteskjærende å se hvordan de blir behandla.
Jeg spør: Er det flere som vil stå opp for de svakeste?
Vi kan ikke sitte stille i båten lenger. Jeg vil stå fram, med den belastninga det eventuelt innebærer.