Trygve Svensson i Agenda er glad i Norge. Han liker at vi skaper og deler, har tillit til hverandre og har en god samfunnsmodell.

Det er nok de fleste enige med ham i.

Men det er ikke en forutsetning for denne samfunnsmodellen eller for tilliten i samfunnet at vi har en uforutsigbar skattepolitikk og en eierbeskatning som svekker det norske private eierskapet.

Tvert imot.

Skattepolitikken bør være forutsigbar, og norske private eiere bør ha like gode rammebetingelser som utenlandske og offentlige eiere. Heldigvis er det stadig flere som forstår dette nå.

Alle de fire borgerlige partiene ser ut til å ville fjerne skatten på arbeidende kapital. Også i Miljøpartiet de Grønne og i Senterpartiet er det krefter som vil redusere formuesskatten.

Selv i Arbeiderpartiet er det nok mange som har forstått at regjeringen og SV nå har økt eierbeskatningen for mye. Varsellampene blinker når kapitalen flytter ut av landet, og tilliten mellom næringslivet og regjeringen når et lavmål.

Også det regjeringsoppnevnte Finanspolitikkutvalget anser formuesskatten for å være en så skadelig skatt at den bør reduseres. Det samme sa det offentlig oppnevnte Skatteutvalget.

Finanspolitikkutvalget er generelt kritisk til at både den nåværende og tidligere regjeringer har vært for lite opptatt av å få fram skadevirkningene ved å ha så høye skatter som vi har i Norge. Og som Sunnmørsposten skriver samme dag som Svenssons innlegg står på trykk: Undersøkelser viser at stadig flere er misfornøyde med hva de får igjen for skatten de betaler.

Å gå inn for å gjøre endringer i skattesystemet er selvsagt ikke det samme som å gå inn for et urettferdig skattesystem, mindre velferd eller mindre omfordeling, slik Svensson synes å tro.

Det er rike muligheter både for å foreta skatteskifter, effektivisere offentlig sektor og for å forebygge større forskjeller på andre måter enn ved å bevare en særnorsk formuesskatt på næringskapital.