Svingene er krappe, og støvskyen står bak bilen – mellom frukttrær på vei opp til en av de høyeste beliggende sidergårdene ved Sørfjorden. Hos Kvestad har de vært fruktbønder i generasjoner. I dag driver storfamilien et prisvinnende sideri.
Siderbøndene har jobbet i rundt 20 år for å nyte godt av frukten slik de gjør i dag. Bokstavelig talt.
– Da Hardanger fikk en beskyttet geografisk betegnelse i 2009, endret alt seg, forteller Haakon Kvestad.
Gården hans ligger 220 meter over fjorden, med god utsikt rammet inn av fjord, fjell og fonn. Hans familie har alltid dyrket epler og drevet med sider siden 1900-tallet.
Kvestad sier at de siste årenes vekst i siderproduksjonen er med på å løfte hele området. Det er han stolt av. Generasjonsskiftet startet for fullt for syv-åtte år siden. Den ferske generasjonen kom hjem med utdannelser innen kjemi, ingeniør, lærer og så videre. De begynte å lukte på mulighetene i hjembygden. Svært mange tok sats.
– Mange unge rundt samme alder kom hjem for ta over gården de ble født på og enten drive alene eller delvis sammen med foreldrene. Begge mine døtre kom fra Bergen med sine menn, og alle vi arbeider sammen i dag, forteller Kvestad.
Han understreker at det har vært viktig for siderbølgen og den entusiasmen rundt produktet vi ser i dag. Muligheten med gårdsutslag, slik det har vært vanlig i blant annet Tyskland og Frankrike, har vært helt essensielt for suksessen. I både Oslo og Bergen er det restauranter som nesten utelukkende serverer sider og eplemost til maten.
Sider er det laget i Hardanger i en mannsalder. På bygdefestene ble den gjerne servert rett fra blanke tiliters plastkanner (nå skal det sies at dette fortsatt forekommer). Men de siste årene er den søte (eller sure) vinen skiftet ut med mer kompleksitet. Metodene for å skape den nye, norske sideren er hentet fra Europa. Sider er blitt feinschmecker-arbeid.
«Aroma», «gravenstein» og «summer red» er noen av eplesortene. Skiltene står ved epletrærne i de bratte fjellsidene en kan vandre i. Moreller voktes fra fuglene. Det hender søte og syrlige bær som bringebær og rips blandes med epler for å lage rosévarianter.
I 2020 ble sagnomsuste «Brudeferd» fra siderhuset Store Naa laget til nettopp et bryllup. Navnet er inspirert av det berømte maleriet av Tidemand og Gude, der brudefølget ror over, en riktignok fiktiv, fjord – men mange tror det dreier seg om Hardangerfjorden.
Uansett, sideren ble laget og servert i bryllupet på Store Naa. Deretter gikk det gjetord om denne delikate rosésideren. Den ble en hit.
Flaskene ble revet bort fra det den gang lille gårdsutsalget på Store Naa på Nå (uttales Naaau). I dag er den perfeksjonert og blitt en del av deres faste utvalg. De andre siderhusene fulgte etter med sine rosévarianter.
Vinmonopolet: – Sider står for volumøkningen
Det har utvilsomt gått en siderbølge over landet de siste årene. Det merker Vinmonopolet godt.
– Vi opplever jo at det er en markert økning i etterspørsel av sider for tiden, og ikke minst norsk sider, sier Halvor Bing Lorentzen.
Han er direktør for kommunikasjon og samfunnsansvar i Vinmonopolet.
– Sider er blitt noe annet enn hva det var for en del år siden, både i mangfold og ikke minst kvalitet på hva som produseres, legger han til.
Hos Vinmonopolet har norsk sider stått for økningen i volumet de siste årene. Interessen tok av fra rundt 2017, og med gårdsutsalgsmulighetene fra 2016 ble det stor etterspørsel. Det er heller ingen tvil om at pandemien, med norgesferie i kjølvannet, ga oppsving i sidersalget.
– Dette er kortreiste produkter med en lang tradisjon, som hentes frem igjen nå. Gjennom Vinmonopolet er det nå mulig å kjøpe 264 forskjellige sidere, hvor 153 er norske, sier Lorentzen.
– Satser alt vi har
På østsiden av fjorden, tvers over fra Aga, ligger Lofthus. Her har også sidereventyret blitt realisert. Høyt oppe på Sekse, en ti minutters kjøretur fra Lofthus i retning Odda, ligger ett av områdets ferskeste siderhus: Hardangerbonden.
Ingrid Sekse (39) kommer smilende ut av ett av husene på tunet. Det store røde produksjonslokalet sto klart i år.
– Nå satser vi alt vi har! gliser hun.
Mannen Bård Vedvik (38) løper rundt en sen lørdag ettermiddag og arbeider i lokalene. Mye skal på plass. Et salgslokale har de fått opp, og en bod til frukt og drikke skal stå langs veien. De tok over gården i 2014, og drømmen om å leve av sider og frukt har gått i oppfyllelsen.
– Og nå bor vi et sted der vi ikke kan ta sommerferie. Men det går helt fint! ler Sekse. Hun er tiende generasjon på gården. Epler har hun regelrett i blodet.
Sommeren er høysesong for alle bøndene. Det er da det syder og koker av folk i fjorden. Siden pandemien inntraff, fryktet mange at det ikke ville komme noe særlig med turister. Det ble snarere tvert imot: Nordmenn flokket til Hardanger. Og de la igjen godt med penger hos siderhusene.
– Det er virkelig et eventyr, sier Olav Bleie (40).
Han står utenfor den røde låven som fungerer som smake- og produksjonsrommet på Alde tilbake på vestsiden av fjorden. Det har nettopp vært en gruppe på smaking i varmen.
I år kom sommeren litt sent til Sørfjorden, men når den kom, ble det hett. Da smaker det ekstra godt med kald eplemost eller en kjølig sider for den del.
– De siste årene har det skjedd utrolig mye. Det er veldig moro at sideren er blitt så populært hos nordmenn, sier Bleie.
Han holder i en av sine nyeste sider, Svans. Den har endelig fått etikett og er klar for salg etter et par års finjustering. Han har også laget en is-sider, en dessertvariant laget av de edleste dråper. Dessuten har han bestselgere som Alde sider og Lotherus i sortimentet.
Bleie-gården ble tatt av et kraftig ras på 1990-tallet. Heldigvis overlevde både gamle og unge, men mye ble ødelagt. I dag fremstår gården som ren idyll i postkortomgivelser. En rundkjøring med et stort tre gir skygge til en liten hundehvalp og en barnevogn. Bleie ble pappa for få måneder siden. En odelsgutt er kommet til verden i siderland.
I faktaboksene under kan du lese mer om reisen:
Det bugner av flotte gårdsbutikker i Norge. Ysteriet på Jæren har vunnet gull for osten sin
42-åringen flyttet fra Oslo til en idyllisk gård i Hardanger. Nå lever hun av frukt og turisme.