Å tviholde på ordførerlønna mens kommunen kutter i tjenestetilbudet, blir litt som å klage over at folk ikke gir deg den hyllesten du i egne øyne mener du har fortjent.
Politikerlønninger og hyllest bør komme av seg selv. I den grad det ikke gjør det, er det ikke å anbefale at de involverte parter forsøke å gjøre noe med det. Noen ting må en bare avfinne seg med. Bare spør John Arne Riise.
Bjørn Tømmerdals lønnskrumspring er litt i klassen til Riises tvitring om folk i Ålesunds manglende evne til å hylle sin store sønn. Du kan alltids mene at det er realiteten, men det blir litt kleint når du sier det rett ut.
Pussig
Landslagsledelsen grep til slutt inn, og ba Riise stoppe tvitringen når han var på landslagssamling. Høyre-nestleder Bent Høie har prøvd det samme med Tømmerdal. Det gjenstår å se om han lykkes.
Tømmerdals motvilje mot et relativt beskjedent kutt i ordførerlønnen er i seg selv pussige greier. Å vurdere å saksøke kommunen er helt hinsides. Det blir litt som at Tømmerdal skulle finne på å stupe ut i et av byens tomme basseng, for deretter å saksøke kommunen for hjernerystelsen han pådro seg som følge av at bassenget ikke var fylt opp.
En elev som hopper i et tom basseng og skader seg kan for så vidt kritisere kommunen for manglende sikkerhetstiltak. For en ordførere blir det litt annerledes.
Evig problem
Politikere og lønn har vært et tilbakevendende problem. Få temaer er mer egnet for lettvintheter og politikerforakt. Det er også mer enn fristende for politiske motstandere å slå mynt på at en kollega fra et annet parti går seg vill i saker som gjelder lønn og godtgjørelser.
Bare se til Stortinget. De hadde i årtier en ordning med at det var Stortinget selv i plenum som fastsatte representantenes lønn. SV lot aldri en sjanse gå fra seg til å kritisere enhver lønnsøkning. For å slippe belastningen og kritikken med å øke egen lønn, endte det med at Stortinget laget et sinnrikt og meget raust system for kostgodtgjørelser, botillegg og pensjon for å kompensere for at lønna sto mer eller mindre stille. Pensjonsutbetalingene endte til slutt i rettsapparatet.
Fingrene av fatet
Presidentskapet skjønte tegningen og satte ned en uavhengig kommisjonen og ga den visse retningslinjer for hvordan lønna til en stortingsrepresentant burde utvikle seg. Slik fikk de på plass en ordning der stortingsrepresentantenes lønn ble regulert i tråd med dommere i Høyesterett og toppene i statsforvaltningen, mens de selv kunne holde fingrene av fatet.
Beredskap. Slik er det med politikerlønninger. De har en tendens til enten bli for høye eller for lave. Det som er helt åpenbart er at det er et følsomt tema.
At Høyre-nestleder Bent Høie kjapt var på tråden til Tømmerdal viser to ting. At beredskapen i Høyres hovedkontor med tanke på å slokke alle ulmebranner som kan utvikle seg til store eller halvstore skandaler, er høy. Dessuten har Høie, til forskjell fra Tømmerdal, fått med seg at lønn og godtgjørelser til politikere er høyst følsomme saker og slett ingen vinner i det offentlige rom.
Statue
I Ålesund kommune er det bystyret som fastsetter ordførerlønna. En kan alltids mene at det prinsipielt er betenkelig at ordførerlønna skal kuttes hver gang en sliter med å få budsjettet til å henge sammen.
Men går et flertall inn for å kutte godtgjørelsen til ordføreren, kan vi ikke se at Tømmerdal har noe valg.
Det politisk smarte hadde vært at Tømmerdal kom kritikerne i forkjøpet og reduserte lønnen frivillig. Akkurat det løpet synes kjørt. Men det hadde vært et slikt grep som en gang kunne gitt en statue utenfor rådhuset som kanskje lignet litt på Bjørn Tømmerdal.
Du kan alltids mene at det er realiteten, men det blir litt kleint når du sier det rett ut