Hvert hundrede år skjer det statistisk sett tre rasulykker i Norge. Fra tidligere vet vi at disse ulykkene kan ta mange menneskeliv, spesielt om raset lager en tsunami. Vårt forsvar mot de store rasene er overvåking. Ideen er å følge med på bevegelsene i fjellet og varsle de som er utsatt i god tid.

Det har fungert, men bare fordi det har vært mulig å foreta en evakuering. Det er sikkert plagsomt for dem som bor under Mannen å måtte dra bort hver gang fjellet får fart på seg, men noen store samfunnsmessige konsekvenser har dette ikke.

I tillegg til folka må en flytte noen sauer og Raumabanen må innstille noen dager. Dette er til å leve med, selv om raset ikke kommer. Utgiftene kan belastes på «føre var»-kontoen.

Nå har Mannen vist seg å være mer komplisert enn mange hadde trodd. Det samme har vi nå sett med Oksfjellet i Kåfjord. Bevegelsene har økt, evakuering er foretatt, media følger med fra minutt til minutt, raset er ventet vært øyeblikk – selv geologene som burde ha tusen års perspektiv snakker om at nå skjer det. Men så stopper det hele opp. Fjellet stabiliserer seg. Media drar sin vei og de evakuerte får flytte tilbake. Alt er rolig, inntil «neste sesong» av serien. Den er gjerne trigget av store nedbørsmengder.

Dette lover ikke godt for bygdene langs Storfjorden. De er truet av Åkneset. Nå er dette et av de fjellpartiene som overvåkes kontinuerlig. Men hva så? Når skal en evakuere Hellesylt, Valldal, Tafjord, Stranda og alle de andre bygdene? Når skal en stoppe trafikken på vegene, ferjene på fjorden og all annen båttrafikk?

Geologen vil sikkert svare at straks bevegelsene i fjellet øker så må evakuering settes i gang, akkurat som for Mannen. Men nå begynner «føre var»-kontoen å bli formidabel. Hvor lenge kan bygdene langs Storfjorden være evakuert uten at det får dramatiske konsekvenser? I verste fall kan en ustabil situasjon true all bosetting langs fjorden.

Som vi ser blir dette som å velge mellom pest og kolera, mellom faren for ikke å ha evakuert når raset kommer og å foreta en «unødvendig» evakuering med dramatiske konsekvenser. Problemet er at måleinstrumentene åpenbart ikke kan varsle ras, bare at fjellet flytter på seg. En fare som ofte inntreffer når en skal foreta slike vanskelige valg, er at en utsetter valget. Det er heller ikke bra. De stakkarene som skal ta avgjørelsen får det ikke lett. Om det kostet mange millioner siste gang de ropte «ulv» vil de nok være vanskelig å rope en gang til.

Nå skal ikke jeg ta på meg å servere noen løsning på dilemmaet, men det systemet som vi har i dag, som fungerer for Mannen og Oksfjellet, vil kanskje ikke fungere for Åkneset? Så det er kanskje på tide å tenke nytt?

KAI A. OLSEN

Molde