Torsdag hadde Margreth Olins nye dokumentarfilm, «De Andre», premiere på BIFF (Bergen Internasjonale Filmfestival). Starten på filmen tar utgangspunkt i en drøm Olin hadde etter 22. juli 2011. I drømmen så hun ungdommer som svømte fra frykt og død. Alle ble tatt imot på land, bortsett fra én jente som får beskjed om å svømme tilbake.
Filmen handler om Norges behandling av asylsøkende barn. Olin har ikke brukt sammenligningen med 22. juli for å provosere.
– Nei, ikke for å provosere, men for å formidle så sannferdig som mulig hvordan jeg opplever ungdommenes situasjon. Jeg måtte bruke et virkemiddel som nordmenn kunne forholde seg til. Da jeg så ansiktsuttrykkene og hørte vitneskildringene til ungdommene som svømte fra Utøya tenkte jeg «dette har jeg sett i to år nå». Jeg kjente igjen frykten fra ungdommene jeg har fulgt i arbeidet med filmen.
18 = ut
I 2009 innførte regjeringen en ny politikk som ga midlertidig oppholdstillatelse for asylsøkere under 18 år. Det betyr at når ungdommene fyller 18 år, må de ut av landet.
– Da dette skjedde bestemte jeg meg for at nå, nå må noen dokumentere hva som faktisk skjer. Dokumentasjonen har blitt til filmen «De Andre».
Utenkelig
Det er særlig én gruppe asylsøkende barn Olin er opptatt av, de som er mellom 15 og 18 år.
– De som er under 15 er underlagt barnevernstjenesten, men de over 15 er det UDI som har ansvaret for. Det eneste barna får, er et botilbud og en beskjed om at de blir sendt ut den dagen de fyller 18.
Hun sier at Norge systematisk bryter barnekonvensjonen i behandlingen av barna.
– Bare tenkt deg at vi overlot et norsk barn, som var blitt alene og uten omsorgspersoner, helt til seg selv, med litt lommepenger til mat. Hvis barnet forsvant var det ingen som lette etter det, og avisene skrev bare en liten notis om forsvinningen. Det er et utenkelig scenario, men slik er virkeligheten for disse asylsøkerbarna, sier Olin.
Gutter
I arbeidet med filmen har hun fulgt rundt 20 gutter. At det er bare gutter, er ikke tilfeldig.
– Ni av ti enslige mindreårige som kommer til Norge er gutter. Mange av dem blir framstilt som lykkejegere. Jeg ville justere det bildet, sier Olin.
Fire av guttene ble hun ekstra godt kjent med. Olin forteller litt om historien til én av dem.
– Goli kom til Norge fra Irak som 14-åring. Han har en brutal oppveksthistorie og er drapstruet av familien sin. Som alle andre asylsøkerbarn fikk han én eneste sjanse, ett intervju, til å fortelle historien sin, men Goli skjønte ikke hvor viktig det var å fortelle alt. Han ble utvist da han fylte 18, med det resultatet at han la direkte ut på en ny flukt. I dag sitter han fengslet i Hellas, forvist til et ikke-liv.
Olin mener Norge som nasjon har et humanitært og moralsk ansvar for disse barna.
– Jeg er forberedt på å bli møtt med oppfatninger om at jeg ønsker åpne grenser. Men det er ikke det jeg sier. Det Norge gjør nå er å overlate utfordringene til andre land i Europa, som kanskje har dårligere forutsetninger enn oss til å kunne gi barna et tilbud.
Viser brister
En annen kritikk, som allerede har blitt rettet mot Olins film, går på at hun trekker fram enkeltskjebner.
– Den eneste måten vi kan forholde oss til et regelverk på, er å se hvordan det virker i praksis. Filmen er en systemkritikk fortalt gjennom enkeltskjebner. Det er en film som viser brister i systemet, og hva som skjer når barn ikke får omsorg.
Ønsker debatt
Olin håper filmen kan være en spire til diskusjon.
– Jeg tror det er et misforhold mellom det folk tror skjer i norsk asylpraksis, og det som faktisk skjer. I Norge bryter vi i dag etiske grunnprinsipper. Jeg er redd for hva som skjer med oss som samfunn hvis vi kan leve med det.
