Statoil har vært en suksess for Norge, både med tanke på kompetansebygging, verdiskaping og industrielle ringvirkninger. Selskapet har kontroll på rundt 80 pst av olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel. Nå rapporterer mange om at Statoil misbruker sin markedsmakt og presser sine underleverandører på en utspekulert måte. Ingen selskap våger dog å stå frem og fortelle sine historier. De er redde for å bli strøket fra leverandørlistene til Statoil.

Statoil er blitt tildelt spesielle privilegier på norsk sokkel og med det, følger også et ansvar. Statoil ble etablert for å bygge landet, ikke kun for å maksimere kortsiktig profitt for aksjonærene. At selskapet nå vil redusere sine kostnader, er det ingen som er uenige i, men de kan ikke gjøre det på en måte som er direkte ødeleggende for leverandørene og våre verdikjeder.

Rederiene tvinges til å akseptere rater som ikke er lønnsomme. Operatørene kan glede seg over dette på kort sikt. Men når aktivitetsnivået tar seg opp igjen vil den såkalte «kostnadsreduksjonen» forsvinne. Dette er ikke akseptabelt av et selskap som høster av våre felles naturressurser. Statoils samfunnsansvar må veie like tungt som ansvaret for å fylle aksjonærenes lommebøker i en periode med lavkonjunktur i markedet.

Statoil krever reforhandlet kontrakter der leverandørene har investert i skip, rigger, spesialutstyr og infrastruktur for å betjene en Statoil-kontrakt, basert på avtalte volumer og marginer og hvor kontrakten går over fem-åtte år til faste avtalte priser. Man vil ha samme tjeneste til vesentlig lavere pris enn det kontrakten tilsier. Et helt grunnleggende prinsipp i næringslivet er at kontrakter skal holdes. Dette blåser Statoil i, og sender et budskap som kan leses som: «Om du ikke liker det, så er det bare å saksøke oss» - underforstått: «om du tør».

Statoils skvising av underleverandørene på norsk sokkel bidrar til å forsterke nedgangskonjunkturene og fører til at arbeidsplasser og kompetanse forsvinner. Olje- og energiministerens vegring mot å gripe inn er uforståelig. Dette dreier seg ikke om politisk styring av Statoil, men om hvordan Statoil nå bruker sin markedsmakt på en utilbørlig måte for å skvise en hel leverandørkjede. Statoils politikk kan få alvorlige konsekvenser for vår maritime klynge.