Under et opphold i USA hadde Andersen nemlig begynt å samle på mynter og sedler. I 1966, to år etter, hadde han samlet fra 35 land. En ungarsk seddel hadde den imponerende verdien av «Egymilliard milpenga», noe som lar seg oversette med en milliard.
Her må en vel anta at inflasjonen på utstedelsestidspunktet hadde spilt en viss rolle, for nå var seddelen verdiløs.
Han hadde også en fin samling russiske sedler, både fra før og etter revolusjonen.
«De førrevolusjonære er aldeles nydelige, et helt kunstverk i seg selv, man må fordype seg i de fine vannmerkene», skrev Sunnmørspostens «Laila» på Nest Siste Side.
Andersen kunne også vise fram en «Rødegardist», en norsk tokroneseddel fra 1918. Den lavere valøren, enkroneseddelen, gikk under navnet «Bolsjevik». Her ante man påvirkningen fra revolusjonen.
Leif hadde vært frisør i 40 år, og sett generasjonene passere i stolen. Han hadde vært i Ålesund hele tiden, med unntak av noen og tredve turer over dammen på «Stavangerfjord» der han var ansatt i to år som herrefrisør.
Fra artikkelen på Nest Siste Side klippes følgende scene:
Kunden stiger ned av stolen og vil betale med en stor seddel:
– Kan De gi igjen?
– Dessverre, jeg har bare en milliard.