«Det var bare en ting som betydde nokke, og det var sjøen», sier Egil Skarbøvik om oppveksten i Ålesund.
60-tallet var den store omstillingens tiår for de lokale fiskerne etter at silda forsvant. For mange ble grønlandfiskeriene løsningen. Det var her Egil Skarbøvik fikk sin ilddåp som fisker, 15 år gammel: «E sluttet skolen etter 8. klasse for å bli med onkelen på Grønland som messgutt, og ble førstereis og skåragutt på «Bjørnøy». E var ute etter eventyret. Det var stas å komme på sjøen, og være i lag med de eldre karene.»
«Var det hardt?»
«Ja, det var det. Å være messegutt er en ting. Men året etterpå var det rett på fisker. Du var ikke gamle karen da du sto der. Du gikk på tørning, og det var døgnet rundt. Det var ofte slik at du hadde ei fire timer hvile ut på natta. Ellers så måtte du stå og arbeide. Det var 20 timers drift. Og viss du ikke var flink å legge deg da, så var auene langt nede av og til. Du skulle egne dine egne liner. Det var ingen andre som kunne ta det. Du ble sårfingra så du ikke klarte å kneppe buksa. Det var inn å stupe i seg mat, og full fart ut igjen.»
Lange dager
Slik var det dag etter dag, og måned etter måned på fiskebankene ved Grønland, Labrador og Newfoundland.
«Det var ikke noe stort fiskeri. Du låg vekke og dro line i fem måneder og hadde kanskje en fangst på ei 250 til 350 tonn.»
Begrepet skiftordning var ukjent. Det var som regel hjem for å losse, og så til sjøs igjen.
«E hadde seks turer på rad. Så da gikk e tre år uten fri, bortsett frå når vi var inne en 14 dagers tid.»
Egil Skarbøvik ble skipper, og jobbet for Bjørnøy-rederiet til 1987. Så meldte han overgang til Vartdal Fiskeriselskap og «Ramoen». Her har han vært siden - både i dårlige og gode tider for trålerflåten.
Nye tider
Egil Skarbøvik er bare 58 år, men har vært med på flere store omveltninger i fiskeriene. Livet som fisker er nesten ikke til å kjenne igjen. «Største vinninga for mannskapet er kommunikasjon. Før reiste vi bort på Grønland. Var du heldig hadde du en samtale hjem på seks måneder. Og da var det stort sett så dårlig samband at det nesten bare var ha og ka. Så var det å sende et brev fra Færingehavn eller Harbour Grace når du var på Newfoundland, med et lite kort om at du fortsatt var oppe og gikk.»
Fiskerinæringen er totalt forandret den også. Den som skal fiske må ha kvoter. Det koster penger. Veldig mye penger.
«Det er galskap. Og det som er galskapen er at det blir en kvoteadel- og generasjonsskifte blir nesten umulige for det blir for kostbart. Vi må huske på at det er fiskerne som skal utvikle dette videre. Men e frykter for at storkapitalen skal svelge oss, og da forsvinner det ut av landet. E har sagt mange ganger at en konsesjon aldri skulle være utlevert for mer enn 15 år i gangen. Og etter 15 år måtte du søke på nytt. Hadde du en båt og var aktiv så skulle det ikke være problem å beholde konsesjonen. Og da hadde du nok forutsigbarhet.
Betenkt
Egil Skarbøvik tilhører en utryddingstruet rase: fabrikktrålskippere. Sunnmøre har vært en bastion for fabrikktråling. I dag er «Ramoen» den eneste sunnmørseide fabrikktråleren med filétproduksjon. Det fleste har gått over til produksjon av sløyd og hodekappet fisk (HG).
«Det er trist at fabrikktrålerne nesten er vekke, fordi mange mente det var enklere å fryse ned heil fisk for eksport. E kan forstå det, men det er ei grå masse. Fabrikktrål er noe anna. Du må følge med i produksjonen, du selger container for container og har kundeforhold. Nå har vi bare igjen en liten flåte, men det er stor optimisme. Fiskeriene er oppe på ein historiske topp. E tror ikke det har vært slike tider som de siste åra. Og i år er det spesielt fordi vi får fortjente priser for produktene. E har vært veldig for filét og alltid vært bevisst på kvalitet, og e føler at vi får betalt for det. Det er en veldig dreining mot større etterspørsel av fisk.»
«Har du vært fristet av oljebransjen?»
‹Overhodet ikke. E hadde meg ett skift som vikar då e var ferdig med skolen for å prøve, men fant ut at det ikke var noe for me.»
«Hvorfor ikke?»
«Det var ikke spenning nok. Det er mange som spør om e snart skal pensjonere meg, men e sier overhodet ikke – det ikke en tanke inne i hodet mitt engang. E har det fortsatt i meg. E syns det e veldig kjekt. Fiskeri er så enormt stort. Det er hele verden. Det er veldig internasjonalt – spesielt når du driver med filét. Det er dette med jakta, planlegging, ver, vind og alt. Når e har vært hjemme i 5–6 uker og går ut gjennom Breisundet kjenner e håra reiser seg på panna. Då e e klar igjen.»
VIDEO: Sildeeventyret: Då Ålesund var klondyke
